A post in English, for the world to see

So, seeing as I've seemingly gotten my first non-Norwegian reader (hi Perlomental), here's a piece I wrote for the wonderful website called Fenerbahce Worldwide (www.fenerbahceworldwide.org) a couple of months ago. It's about football and Turks, the best non-EU people imaginable. Here goes:

Being a Norwegian Fenerli has its ups and downs. The primary downside is that no one here knows the slightest thing about Fenerbahçe or Turkish football. They can go on for hours about Liverpool, Manchester United or Tottenham, but when you mention the progress of Colin Kazim-Richards or the great left foot possessed by our unsung hero Vederson, you can bet the conversation is over.

The upside, however, is that we are used to everything being insanely overpriced. I myself pay 400 euros every month just for one room in a shared apartment with three others, and if you want to go out for dinner you will have to expect at least 30 euros per person. How is this positive, you say? Well, for one thing, paying five times the market value for a ticket for the hottest derby in the world doesn’t sting too much.

Two days before the match, we went to Şükrü Saracoğlu to visit Fenerium and possibly the museum at the stadium. FBWW’s very own Mehmet Pozam had told us that he might come out to help us find tickets on the matchday, so we didn’t even think about finding any today – just a couple of jerseys, scarves and so on. However, to our grand delight, we were approached by a salesman outside the stadium, almost before we had set foot on the Asian side of İstanbul. Ten minutes after he talked to us, he entered the store with two tickets for the Migros Tribün. We handed him 600 lira for the pair (Yeah, 600!) after checking their authenticity, and happiness ensued.

Two days later, we headed out to Kadiköy again, free of ticket anxiety. We had our supporter gear, we had our tickets, what could go wrong now? Nothing, that’s what. Now to confirm that, we ignored Mehmet’s advice of never ordering anything without seeing a menu first. A plate of köfte and two beers each resulted in a bill of no less than 90 lira, so I guess something could go wrong anyway. Oh well, the match was just five hours away, so we decided we couldn’t wait any longer and got in line outside the stadium.

Here we met a gentleman from Switzerland, who was in Kadiköy for the first time. This was a strange person: He spoke relatively good English, but when we replied in the same language, he seemed to not understand it at all. He also treated us to a bag of those seeds everyone’s eating at matches here, but we couldn’t quite get a hold of the technique and thought it was too big of a hassle to open them. The Swiss guy joined us inside the stadium and stood with us during the build-up and first half, and he was quite useful as he was constantly explaining to us what the fans were chanting in Turkish. Needless to say, the visitors weren’t mentioned in a positive manner...

After a good while, the Fenerbahçe players finally came out to warm up before the match, to a deafening roar and huge applause from the stadium. And it didn’t take long for this derby to heat up: During the warm-up, players from both teams clashed on the field after Arda Turan had crashed with Cristian on his way to greet the Galatasaray fans in the corner. There and then it seemed like a natural follow-up to the meeting in Ali Sami Yen last spring, and got the crowd even more fired up for the match. So fired up that someone in the Maraton Tribün threw something hard at the referees as they tried to break up the fight, resulting in the fourth official getting hit and bleeding from his head. Yes, the raw passion of Turkish fans is definitely not a myth. Eventually the game kicked off, and it didn’t take more than a couple of minutes before ex-Aslan Emre Belözoğlu mauled Milan Baros with a tackle. The Czech forward had to go off on a stretcher, adding further heat to the atmosphere.

Fener owned the field for the first half hour or so. I honestly don’t think Galatasaray took a shot during this period. Fener didn’t create too many big opportunities themselves, but managed to get an early Lugano goal disallowed after the ball had gone over the line just before it fell to the Uruguayan. Not long after, we took the lead properly through who other than Alex De Souza – and the stadium went nuts. And it was to get even rowdier in the second half, as the same great Brazilian got a penalty that he converted into 2-0. Flares went off around the stadium, not to mention sparklers that were handed out minutes earlier. I had a handful of sparklers myself, but the darn things just wouldn’t burn. I must have looked like an idiot, desperately trying to light my sparklers with no luck. Oh well, Fener was 2-0 up against Gala, so what did I care?

Speaking of caring, there were a group of three middle-aged men standing just in front of us who didn’t wear any colours. The Swiss guy had whispered to us earlier that he suspected that they were Galatasaray fans, and at this point in the match it became evident that he was right. None of them participated in any jumping or chanting, and the guy in the middle even sat down and plucked his hair when we were awarded the penalty. He tried to make it look like his back was hurting, but he wasn’t fooling us. Coincidentally, his back seemed to get much better as the visitors scored a lucky goal to get back into the match.

At this point, Fenerbahçe seemed tired and most of us were just waiting for the equaliser to come, even after Kader Keita’s dismissal. They had a couple of chances, but Fener got back into it and hit them on the counter. Daniel Güiza had just come on and missed an incredible opportunity with a header. Was he going to become the scapegoat again? Oh no! In injury time, he treated us to a lovely flick to make it 3-1, thus ensuring another comfortable home win over the evil ones from across the straits. Confetti started raining down, flares were again lit and everyone except the guys in red in the corner could finally exhale properly. This one was in the bag! The referee could blow the final whistle and the home fans could celebrate their Sari Lacivert-wearing heroes before letting the final taunts rain down on Galatasaray’s fans and players.

Wow... This was my second visit to Kadiköy, and my first derby experience. You probably all know already that this was something completely different from the Fenerbahçe – Sivasspor match I attended in March, but it can’t be stressed enough. The excitement in the air in the city hours before, the lines to get into Saracoğlu, the noise level before the match, the intensity when the players clashed, all the pyrotechnics, whistling, chanting and celebrations – I’m telling you, there is no better way to spend 300 lira. The people back in Norway can have their trips to Old Trafford and Stamford Bridge, where they’re able to hear people coughing on the other side of the pitch. I know where I’ll rather be: Burası Kadiköy, buradan çıkış yok!

(The original piece, with a photo and all, can be seen on http://www.fenerbahceworldwide.org/view/2549/Two_Guys_From_Oslo_On_A_Mission_To_See_World%27s_Greatest_Derby/)

Intervju med Propagandhi

Som dere sikkert veit, digger jeg Propagandhi. I fjor spilte de for første gang i Norge, på Storåsfestivalen, og jeg var selvfølgelig der. På denne tiden fantes også punkfanzina City Slangzine, så jeg fikk ordna meg en intervjudate med dem. Dessverre fikk vi aldri gitt ut det tenkte sjettenummeret av Slangzine, så jeg publiserer det her nå. Dette er altså foretatt for ganske nøyaktig 13 måneder siden, så det er fra den tiden de var i ferd med å gjøre ferdig Supporting Caste, som alle forøvrig bør kjøpe seg. Uansvett, her er intervjuet. (NB! Jeg var full da det ble foretatt.)

PROPAGANDHI

Verdens ledende politiske punkband, canadiske Propagandhi, gjestet Norge for første gang på Storås i sommer. Som mangeårig blodfan så jeg ingen annen utvei enn å ta en prat, og heldigvis stilte Jord, Chris og Todd velvillig opp. Det skulle bli interessant…

Utskiftninger og musikalsk utvikling

La oss snakke om soundet deres – dere har jo alltid kalt dere ”progressiv thrash”, selv på den tiden dere nærmest låt som NOFX. Nå, derimot, er jo uttrykket særdeles passende – fortell om utviklingen.

C: Vel, vi lagde tre kassetter før vi havna på Fat Wreck Chords. Vi ville være en blanding av Kreator, Dead Kennedys og MDC, og på de første kassettene var det mye mer metal-influert enn på førsteskiva. Jeg tror vi ble litt ”Fat-ifisert” av at vi hang så mye med Fat Mike og at Fat-bandene hørtes ut som de gjorde. Men da Todd kom inn i bandet i 1996, følte vi at vi kunne gjenskape den opprinnelige ideen og gjøre det tyngre.

Ja, apropos, hva skjedde med stemmen din på denne tiden? På den første skiva etter at Todd kom med (Today’s Empires, Tomorrow’s Ashes), hørtes du jo ut som en helt ny vokalist?

C: Jeg aner virkelig ikke… På den første skiva hadde jeg aldri sunget i band før, så det enkleste var å kjøre en slags britisk aksent og være litt ufordragelig.

T: Det virker på meg som om stemmen hans bare har blitt sterkere opp gjennom årene, samt det at man jo blir en bedre sanger jo mer man synger. Det finnes jo alltids de som liker Fat Mike-stilen hans bedre, men… synd for dem!

Hehe, ikke sant. Vi kan holde oss til utviklinga deres, for det er jo merkbar forskjell på de to første skivene og de to Todd har vært med på. Var John K. Samson (forrige bassist, journ.anm.) årsaken til at thrashen lot vente på seg?

C: Det er nok litt sånn at da Todd kom inn ville vi alle virkelig tear it up, mens det på de første to bare var to av oss. På den annen side, når vi nå spiller de gamle sangene live, føler jeg at selv om de er litt annerledes passer de godt inn. Det er ikke sånn at det nye låter som Slayer mens det gamle er Blondie.

Nå har dere fått inn et nytt medlem i Beaver, og det kommer en ny skive snart – hvordan vil dere høres ut nå?

C: Vel, bidraget hans kommer til å være viktig, men han har en veldig, tja, smakfull måte å spille på, så det blir mest dybde til lydbildet han bidrar med. Generelt tror jeg det blir et fyldigere lydbilde denne gangen.

Vil det nye albumet komme ut på G7 Welcoming Comittee eller Fat Wreck?

C: Det kommer på G7 i Canada, hva som skjer i resten av verden vet vi ikke ennå… men det blir neppe Fat.

Låtskriving

Dere bruker jo lang tid på å lage nye album, og dere turnerer nesten aldri. I år, derimot, gjør dere begge deler. Er det noen spesiell grunn til det?

T: Det går vel opp og ned med produktiviteten, men nå som vi har fått med Beaver har det jo blitt en viss lyst til å se hvordan vi utvikler oss og til å komme med noe nytt.

C: I 2004, da vi holdt på med den forrige skiva vår, følte jeg at noe manglet i det vi drev med, uten å vite hva. Vi trengte nye elementer, tenkte jeg. Så vi tok inn Beaver.

T: Jeg føler vi jobba hardt for å forbedre oss som musikere. Jeg prøvde for eksempel å bli bedre til å synge, for jeg hadde en visjon som jeg ikke fysisk var i stand til å realisere uten å synge bedre. Vi er perfeksjonister, og det er mye av grunnen til at ting tar så lang tid med oss. Vi vil at hver eneste linje skal være perfekt.

C: Dette med perfeksjonismen har også bidratt til å dempe spillegleden til tider. Men nå er vi på et bedre sted: Vi vil ikke ha perfeksjon i samme grad som før, og nå er prosessen når vi lager noe nytt mye morsommere.

Fortell litt om låtskrivinga deres, for den er jo ganske uortodoks. Hvordan foregår den?

C: Jeg er aldri helt sikker. Verken Todd eller jeg er helt sikre på hvordan det gikk til når vi har en ny låt. Vi har ingen formel på hva som funker eller hvordan vi skal gjøre ting. Det går på en måte steg for steg…

T: Ja, det blir litt og litt. For eksempel har jeg ofte riff som setter tonen og gir ideer til teksten. Når jeg lager et riff ser jeg for meg et tema som matcher musikken. Alt må passe sammen.

Så det kommer på en måte naturlig?

C: Nei, det er vel mer en total iherdighet. Ingen av oss er naturlig gode låtskrivere eller lyrikere eller noe sånt, vi vil det bare så mye at vi jobber til vi får det til.

Canada intet glansbilde

Vi kan ikke prate med Propagandhi uten å snakke om politikk. Dere synger jo mye om internasjonale temaer og selvfølgelig mye om USA, men fortell oss litt om hva som skjer i Canada for tiden og deres forhold til det…

J: Vi skal liksom være en humanitær nasjon, og når vi sender tropper et sted skal det handle om ”fredsbevaring” og at vi liksom gjør de riktige tingene og har et rent rulleblad. Men folk rundt i verden må forstå at vår kultur er tuftet på folkemord, og vi lever i fornektelse i forhold til den sannheten. I Canada er man veldig tilbakeholdne med å ta et oppgjør med fortiden, og jo lenger tid vi bruker på den prosessen, jo mindre sjanse er det for en ordentlig mulighet til å komme videre. Her, som overalt ellers, er politikken styrt av kapitalen og markedskreftene, og jeg tror Canadas ansikt utad er i ferd med å skitnes skikkelig til. Se bare på hva vi gjør med tjæresandsområdene her: Det er kanskje det verste miljøpolitiske prosjektet i verden nå. Bore etter olje for USA i Canada? Det er brutalt! Utenrikspolitikken vår fungerer jo også som en ekstra fløy for USA, stort sett. Vi går med på alt de gjør i Afghanistan og Haiti, og forsyner amerikanske tropper med våpen og utstyr. Det er avskyelig. Jeg håper virkelig vi kan komme vekk fra dette, sånn at ideen om at vi lever i et fredelig demokrati kan bli en virkelighet i stedet for en illusjon for å holde folket fornøyd… Jeg føler at om vi som band kan påvirke dette, om enn bare litt, i form av å få folk til å stille spørsmål, så gir det meg mening.

C: Jeg vil også legge til at vi har mange sanger som folk tror handler om USA, men som faktisk handler om Canada. Folk har lett for å anta at om man kritiserer handelsstanden og misbruk av statlige midler, handler det om USA. Bare for å ha det nevnt.

Jeg hadde skrevet ned noe om det amerikanske presidentvalget, men jeg tror vi dropper det…

J: Jeg vil si dette: Topartisystemet er pill råttent. Du kan for første gang få en president som er litt mindre hvit, men som i praksis kommer til å være helt lik som de som har vært før ham. Ingenting vil bli forandret. Folk bør høre på hva Ralph Nader eller Cynthia McKinney fra Green Party har å si, programmene deres kan faktisk gjøre en forskjell i verden. De kommer selvfølgelig aldri til å bli valgt, men det ville vært uhyre interessant å se. De sier faktisk ting med substans, mens det med Obama skinner klart igjennom at han er i lomma på storkapitalen. Det er utrolig frustrerende å se dette om igjen hvert fjerde år. Det er samme jævla dritten i Canada, markedet styrer politikken.

Dagens punkscene

La oss prate musikk igjen – hva er bra punk om dagen?

T: Det er mange band under radaren som er bra, men hvis du sikter til band som er kjente for folk flest blir jeg mer usikker… Det første halvstore navnet jeg kommer på i farta er Tragedy. Jeg føler ikke at den generasjonen punkband vi har i dag gjør noe særlig for meg, i motsetning til bandene som fantes på 80-tallet, da bandene var spennende og kom med noe nytt. Nå er det mye de samme, like greiene om og om igjen…

C: Jeg liker mange av dem, men ingen av dem får meg til å føle noe særlig. Jeg elsker dem ikke. Corrosion of Conformity, derimot…

J: På 80-tallet var det sånn at alle gjorde sin egen greie, for ingen hadde lagt veien åpen for de bandene. I dag er det sikkert en del tenåringer som begynner å spille gitar og sier: ”Jeg vil bli som Sum 41!” eller ”Jeg kan tjene en million dollar på dette”. Dette gjør at jeg mister interessen for ny musikk, rett og slett. Jeg vet ikke en gang hvilke band som holder på for tida, for å være ærlig…

T: Før i tiden tenkte man ikke engang tanken på at punkband kunne leve av musikken, så da måtte man virkelig elske musikken for å gidde. Nå kan man begynne å spille gitar for å være kul, så får man plutselig ansiktet frem i media, turnerer verden, og folk liker deg etter at du har laget kanskje én sang… det er bare snålt.

Vi har jo også snakket med Anti-Flag til det kommende nummeret…

C: Jeg tror de er oppriktige og at vi deler samme verdier på mange ting… Hvis det de gjør faktisk får unge folk til å tenke over verdiene sine, synes jeg det de gjør er verdifullt. Jeg hører at de er veldig trivelige folk også.

Less hate, more love!

Vi har hat som tema i dette nummeret. Føler dere at hat kan føre til noe positivt innen musikk?

T: Ikke hat, men sinne. Når du hører Blood For Blood synge ”I just can’t hate enough” og bare maser om hat, er det bare så jævlig dumt. Jeg liker det å være sint, men hat? Nei…

C: Nei, tenk heller på kjærlighet. For meg er sinne den naturlige reaksjonen på krenkelser mot kjærlighet. Hat er jævlig ubrukelig og dumt, mens love is all you need, hehe. Eller, du må også være sint, ellers er du sjanseløs.

J: Jeg mener du bør være sint, men det er en stor forskjell på motivert sinne rettet mot noe konkret og bare vagt, generelt hat som i ”jeg er sint, vi er alle sinte”, som mange tenåringer sliter med. Sikt sinnet mot noe spesifikt som er med på å holde folk nede, da er det produktivt.

C: Jeg føler på en måte at man ikke kan snakke om kjærlighet, av en eller annen grunn. Jeg føler til og med det er merkelig bare å si ordet her nå, for det er så mye stigmatisering rundt ideen om at man er knyttet til kjærlighet. Man er liksom ikke en mann hvis man sier det, mens hat går for å være en mandig egenskap…

J: Nord-amerikansk kultur er jo hypervoldelig. Uansett hvor du ser blir du utsatt for brutal vold, og økonomien vår er tuftet på krig. Sånt gjør at folk tenker mindre over at det vi gjør faktisk skader andre, og følgelig går med på det som foregår uten å bry seg. Det er utrolig merkelig, og det er for lite kritisk underholdning som kan være nyttig.

Med dette takker vi for intervjuet, men bandet er ikke ferdige og beholder oss backstage i over en time etterpå. Vi får øl, mat og uoffisielle samtaler med bandmedlemmene, som åpenbart er interesserte i det vi gjør. Ingen skal komme og si at kompromissløse, überpolitiske punkere er hatefulle!

Obs! Ikke for ulatterlige personer!

En blanding av feberfantasier og input fra min venn Skaftetryne, førte til at jeg søndag kveld kom opp med et slags dikt. Det er litt sånn grovt og tyder ikke på imponerende hjerneaktivitet, så den passer jo fint inn i bloggen min. Det er for øvrig svært viktig at du leser det på tilnærmet dansk. Ok, here goes:

Gittes fitte skal du slitte
Hun skal ikke kunne sitte
med en sådan slittet fitte
Hvis du vil, så kan du titte
opp i Gittes slitte fitte
"Jamen... vis meg, bitte!"
Gitte sier: "Vennligst itte"
Gittes fitte efter snittet
er nu blott en slittet klitte

-Gæl & Skaft '09

Reisebrev fra Riga

I romjula slo menn seg løs og dro til Øst-Europa for å drekke seg sanseløse. Det som følger er en slags dagbok, skrevet tre uker etter at det skjedde. Med andre ord er det ikke akkurat slik det skjedde, men det skjedde i hvert fall. Tror jeg.

Fredag

Jeg troppa opp på Gardermoen og møtte reisekameratene; Fylla, Svett-Per, Rupert og Ronke-Roger hadde fått skyss av Ronketta og var friske og uthvilte. Vel, så friske og uthvilte en sånn gjeng ubrukelige slasker kan være. Vi er såpass avanserte enheter at vi klarte å sjekke inn på Norwegians fjonge automater, og feis derefter rett inn på Tax Free-sjappa for å kjøpe sprit. Det var jo andre juledag, og i et antatt religiøst land som Latvia er det kanhende problematisk å få kjøpt alkohol i butikkene. Vi tok ingen sjanser, men heller masse whiskey, noe Jäger og noe vodka ut av affären. Det var tid for menn å være menn, så Rupert tok ansvar og jekka Jameson-flaska allerede på flyplassen. Den ble sendt broderlig rundt både der, på shufflebussen til flyet og under selve flyturen. Adrenalinet pumpa av frykten for å bli tatt! Noen tårer og flere minutter senere landa vi i en grå by i et grått geografisk område på en grå dag, og fant det grå hotellet vårt i gamlebyen.

”Hotellet” var et hostel, forresten. Totalt 400 pr. person for tre netter, det er jo helt absurd. Nå skal det sies at man får det man betaler for også, men man skal jo bare sove og dusje der, og sengene var faktisk gode. Riga Student Hostel, het det. Befriende lite av den ellers så utbredte pretensiøse bullshiten i navnet. Det var en uavhengig pub i oppgangen ved siden av som het Praga Bars, som jeg skal komme tilbake til senere. Her i brevet, altså – jeg planlegger ikke å komme tilbake dit rent fysisk. Men som sagt, dette skal jeg si mer om senere. Fra ho(s)tellet bar det rett ut i sentrumsområdet for å finne noe å spise, og da vi så skiltet på en pub som faktisk bare het Jack Daniel’s, fantes det ingen tvil. Vi gikk rett inn og fant oss et bord, bestilte en runde burgere og kyllingvinger samt pils til folket. De viste også Premier League på en godt skjult skjerm der, og siden United var i aksjon koste jeg meg. Da United også viste seg å vinne kampen (1-0 borte mot Stoke, Carlos Tevez putta sju minutter før slutt), koste jeg meg enda mer i takt med den stigende promillen.

Det begynte å bli tidligkveld allerede, så vi stakk like gjerne på sightseeing à la menn – det vil si meningsløs vandring rundt i gatene i en totalt ukjent by. På veien kjøpte vi hver vår kopp med kokvarm vindrikke av noe slag, og den smakte så dritt at Rupert spøy på en husvegg ikke lenge etter. Dette ga oss ideen om å dra på den berømte skybaren på et høyt hotell, og etter mye om og men fant vi fram hit. Vel fremme fant vi ut at den både var full og død, så vi tok fram Jameson-flaska fra innerlomma og hadde det gøy i heisen. Hikstende av glede ramla vi etterhvert ut på bakkenivå, og satte kursen mot et kasino. Her inne begynte Rupert å bli så drita at han fant det best å prøve seg på alskens sklier, gjerne croupierer, uten at noen av disse satte nevneverdig pris på britens tilnærmelser. Faktisk var vi ikke langt unna å bli slept med inn på bakrommet for en god runde juling, slik jeg tolka situasjonen. Det var best å komme seg inn til sentrum igjen for en pils...

Klokka nærmet seg ni, og siden vi var i gamlebyen kunne vi like gjerne sjekke ut den veldig lokale puben ved siden av hotellet. Praga Bars låt jo veldig tsjekkisk, og i Tsjekkia er det billig, så hva kunne gå galt? Det meste, faktisk. Vi kom til et helt tomt lokale, med unntak av to sklier som dansa med hverandre. Vi bestilte hver vår pils og satte oss til bords. Barsklia kom etter litt bort og fortalte at det var et ”spesialtilbud” for tida der man kunne betale 10 lats (snaut 150 spenn) for ”inngang”, og dette inkluderte tre drinker/øl. Alternativt kunne man betale seks lats (90 spenn) for den ene pilsen vi hadde bestilt. De færreste i følget er spesielt bereiste, så det virka veldig logisk å betale ti hver så vi ikke betalte blodpris. Før vi visste ordet av det dukka de to danseskliene samt tre nye opp og satte seg hos hver og en av oss. Alarmklokkene begynte å ule, men i vår naivitet tenkte vi at ”disse er prostituerte, det går bra så lenge vi ikke går med på noe”, så vi mente vi fikk drikke opp pilsen vår før vi stakk avgårde. Nå viste det seg at det ikke var kjønnsomgang de var ute etter, for da vi fant ut at vi skulle stikke var dørene blokkert av fem russiske menn, og vi fikk en saftig regning på en haug med drinker vi aldri bestilte eller så noe til. Etter mye om og men fikk vi ”gjort opp for oss” og kommi oss avgårde, og stakk opp på hotellrommet for å avreagere.

Rupert var både drita og rasende, og siden han er den eneste jeg kjenner som har drept noen (såvidt jeg veit), virka det lite fristende å ha ham med oss da vi skulle ut igjen og redde kvelden. Han var enig, og ble heldigvis værende på rommet da vi andre stakk. Vi havna snart på en irsk pub, der både pris, øl og selskap var godt. Vi støtte på en lokal ungdomsgjeng bestående av fire følk, og halvparten (menna) tok oss med på et ganske kult utested som bare fikk navnet ”tequila-stedet”. De latviske skliene tok vel imot oss og kvelden ble til slutt ganske fet. Vi endte på et dritflashy sted der den ene lokale ungdommen kjøpte en Corona til meg. Blandinga av pene, dansende folk og en mann som kjøpte homoøl til meg, fikk meg til å innse at det var på tide å ta kvelden. Som sagt, så gjort...

Lørdag

Noen mer fyllesjuke enn andre våkna vi omsider opp lørdag formiddag. Rupert var naturligvis den mest uthvilte, all den tid han hadde sovet i fem timers tid mens vi andre hadde vært på grisefylla, og tok initiativ til å gå i butikken. Svett og jeg ble med, og etter litt tåpelig navigasjon fant vi etterhvert fram til et kjøpesenter som hadde Rimi. Dette lå ti minutter unna hotellet, og senere fant vi ut at det også var en Rimi 10 meter fra hotelldøra vår... Nuvel. Kjøpesenteret hadde også en kebabsjappe som tydeligvis var del av en kjede, og siden vi var fyllesjuke var kebab fristende nok. Det skulle vise seg å være verdens dårligste idé, for den baben var tidenes verste. Gudene veit hva de hadde i den, men den var grusom. Etter å ha gomla i meg halve var ikke engang pommes fritesen på tallerkenen fristende. Turen gikk dermed til Rimi der man kjøpte vann og Cola for flere dager framover, samt litt mat og ronkegull. Maten var vakuumpakka sandwicher som om mulig var enda verre enn kebaben. Stakkars Ronk og Fylla som hadde regna med oss!

Etter diverse kattevasker og en masse fyllesjuk og sulten klaging, fant vi det best å stikke ut igjen. Rupert kjente nemlig ei sklie i byen som vi skulle møte på ettermiddagen, så vi hadde ikke noe valg. Vi fant henne (eller omvendt), tok trikken til et ganske skremmende julepynta sted i utkanten, der vi skulle spise. Det var en så freaky restaurant at jeg ikke tør å beskrive den, men hovedelementene er følgende:

1) De spilte konstant julemusikk, og gjerne litt ”moderne” versjoner av julesangene. Ettersom vi satt der i et par timer, sier det seg selv at dette var døden.

2) Man fikk et litersglass med øl til etparogtredve spenn. Ettersom vi satt der i et par timer, sier det seg selv at dette var livet.

Stinne av kjøtt og mørkt, latvisk øl, bar ferden ned mot sentrum igjen, og for andre dag på rad befant vi oss på Jack Daniel’s. Runde på runde med pils, Bushmills og Jäger gjorde menn snøvlete og usjarmerende, og en totalt edru – og antagelig sjokkert – Anja (som Rupert-sklia het) takket etterhvert høflig for seg og lot oss i fred. Fyll!

Det begynte å bli kveld, så vi stakk til tequilastedet fra kvelden før. Det var litt for tidlig til å møte noe særlig med folk der, men vi fikk i hvert fall drikki mer og posert i narkisjakka til Svett. Dette var i og for seg noe vi like gjerne kunne gjøre på hotellrommet, så vi sjangla litt rundt i gatene og inn på et ytterst sjarmerende, lite vannhull. Det var på størrelse med stua mi hjemme, og fullt av halv-alternative folk. Med unntak av musikken DJen lirte av seg, minna det meg om velkjente kneiper som Elm og DeVilles. De andre delte visst ikke min barnlige entusiasme, og gikk til ”det franske stedet” de hadde hørt lå rett rundt hjørnet, bortsett fra Fylla som tok kvelden. Selv hadde jeg sett meg ut ei sklie ved baren, og ble værende. Slu som en halvspist ælj, passa jeg på å støte på henne i dasskøen litt etter. Alt gikk altfor glatt, og snart sto vi og klinte på dansegulvet. Plutselig begynte det å ule i skallen min igjen – hadde jeg ikke lært noe om lokalbefolkninga på Praga Bars i går? Jeg fikk panikkangst, dikta opp en historie om at Fylla var i trøbbel og stakk til helvete ut derfra. Jeg tok det nærmest for gitt at hun ville overlatt meg til noen knallharde fyrer som ville høste organene mine så fort vi stakk derfra, så det var best å komme seg unna... Herregud, for en tulling. I ettertid har jeg funnet ut at grunnen til at hun var så enkel, var at hun var enda mer drita enn meg. Oh well. Jeg var illsint på meg selv, så jeg fant Ronken som også var gått lei, og stakk hjem mens Svett og Rupert spøy opp Absinth utafor det franske stedet.

Søndag

Etter to dagers østblokkbasert grøftefyllorientert omgang med alkohol begynte de aldrende kroppene våre å motarbeide oss en smule. Det var derfor vanskelig å komme i gang med drekkinga, men vilje viser som kjent vei... (Er det velkjent? Nei, vel?) Vi fulgte forskriftene og havna på Jack Daniel’s-stedet, hvor vi inntok føde. De fleste av oss røyk selvfølgelig på burger, da vi var redde for at alt annet på menyen skulle bestå av/være laget av/være khlav kalash. Unntaket var Svett, som på dristig vis bestilte chili con carne, som viste seg å være meget god og temmelig sterk. Jeg angra selvfølgelig som en hund der jeg satt med en ganske kjedelig burger mens Per svetta som en svett Per og fikk fart på systemet sitt. Vi drakk alle pils til maten, eller rettere sagt, vi bestilte alle pils til maten. Hvor mange av oss som faktisk drakk den, er jeg ikke sikker på, men jeg gjorde det i hvert fall – selv om det gikk ufattelig treigt. Etter dette dassa vi tilbake til hotellet for å hvile litt, i håp om at fyllelysta skulle komme over oss. Det gjorde den ikke, men vi kunne jo ikke la det hindre oss, og begynte å tvinge nedover rester av Jim, Jäger og hva vi måtte ha tilgjengelig på rommet. Det endte med en tur på det irske stedet, der vi satt i baren og hylte nedpå diverse typer øl og Riga Balsam mens jeg så på russisk eliteserie og lot meg sjokkere over de glisne tribunene. Ronken og jeg var også ekstatiske over at de hadde Hoegaarden på kran, noe som bragte gode fylleminner fra Baråttis glansdager. Minner man ikke husker er som regel de gladeste...

Etterhvert dukka en middelaldrende fyr opp på plassen ved siden av meg, og siden alkoholflyten begynte å gjøre seg gjeldende fant jeg det best å iverksette en samtale med fyren. Det viste seg at han var en 44-årig torpedo fra Irland som hadde dame i nærmest hver eneste by i Øst-Europa, men likevel var han verdens minst interessante fyr. At både fyren og stedet vi møtte fyren på var irske, burde jeg jo ha tatt som et omen – Murphys lov ville det nemlig slik at han hang seg på oss resten av kvelden og spolerte kvelden til i hvert fall et par av kæra. Makan til deprimerende prat, var den samstemte konklusjonen. Vi dro fra irskepuben til et litt lystigere lokale, der vi drakk Jägershots og øl om hverandre mens torpedo’n gjorde sitt ypperste for å drepe feststemninga. Han fikk hjelp av noen middelaldrende prostituerte som opererte i lokalet og var litt for innpåslitne. Etterhvert fikk vi nok og tok kvelden, tilfeldigvis omtrent samtidig som vi gikk tom for cash. Nattinatt. Trodde jeg. Noen timer senere våkna jeg av at Rupert og Ronk gjorde alt de kunne for å ta dyna mi og generere generell kvalme. Det viste seg at de hadde møtt på noen finner i etasjen under som hadde holdt det så jæ-ve-lig gående utover natta at de hadde joina dem. Det var visstnok AIDSfest-tendenser, med full frontal male nudity og det hele. Synd Gæl sov, men sånn er det nå engang.

Mandag

Dagen for hjemreisen skulle vise seg å bli et mareritt for alle involverte (les: meg, Ronk, Svett, Rupert og Fylla), da all fyllesjuken vi hadde samla i løpet av de tre foregående dagene kom brasende på en gang. Heldig var det da at vi hadde noe sånt som ni-ti timer å slå ihjel mellom utsjekking og flyavgang... Vi jakta i timevis på mat, men ingenting frista. Etter mye om og men havna vi... IKKE på Jack Daniel’s (!), men på det irske stedet der de hadde en temmelig omfattende meny. Engelsk frokost skal visstnok hjelpe mot fyllesjuke, men gjorde bare vondt verre for meg. Noen av kæra kjøpte ”burger”, som viste seg å være to små biter knusktørr kyllingfilet mellom to tørre brødskiver. Det er vel overflødig å fortelle at menn ikke satte pris på dette, og Fylla var faktisk på stadiet der han ikke engang orka å smake. Ikke én bit! Haha, for en fyr. Vi ble sittende her og uffe oss en stund, før vi kom på en lysende idé som gikk ut på å traske rundt i byen og forhåpentligvis snuble over et potensielt tidsfordriv. Det gjorde vi selvfølgelig ikke, og moralen sank i takt med kroppstemperaturen. Til slutt ga vi bare opp og stakk til flyplassen med mange timer å gå på. Der ble vi sittende på Friday’s, inntok Irish og burger mens vi overhørte drita nordmenn prøve seg på den ene servitrisa. Pinlig. Etter mye om og men var det omsider klart for avreise Oslo, og det bar endelig hjemover. Riga var offisielt et tilbakelagt kapittel som ikke kommer til å leses igjen.

Etter mye om og men har jeg kommet fram til at crack ikke er bra for deg

Verden slik jeg kjenner den er i ferd med å rase sammen og knuse meg under ruinene.

For et par måneder siden kom nyheten om at Morning Glory, et av de beste banda New York har produsert de siste ti-femten årene, skulle gjøre et etterlengta comeback med ny EP og greier. (Det er fem år og en oppløsning siden sist de ga ut noe.) Onkel Macho (jeg) fløy i taket av glede (og måtte sy åtte sting) etter å ha lest det, og ikke lenge etter var også en demoversjon av en av de nye låtene på plass på Spacen deres - "Not Another Christmas". Den var... ikke helt det jeg ville ha. Fengende nok, jovisst, men Morning Glory skal da være rått og skittent? I stedet fikk vi en altfor poppa låt med altfor clean vokal. Er du ikke hes og sint lenger, Ezra? For noen uker siden skulle vi få enda en indikasjon på at bandet tydeligvis har glemt åssen de skrev låter: "You Make Me Wanna Die Young" ble lagt ut, og den var enda verre. Banal fra start til slutt, men den låt noe "styggere" enn den forrige, så det fantes fortsatt et visst håp for i hvert fall noen höjdare på den nye discen. Så, for et par dager siden, la de ut "Fuck the Army, Join the Anti". "Endelig en tittel som tyder på at Morning Glory fortsatt er Morning Glory", tenkte jeg idet nedlastinga gikk så altfor sakte. Vel. Etter å ha hørt den noen ganger har jeg kommet til at Morning Glory er blitt en parodi på seg selv. De aner rett og slett ikke hva de driver med lenger, og det finnes ikke engang noen stilmessig sammenheng mellom de nye låtene, langt mindre mellom de nye og de gamle. Nå burde det forsåvidt ikke overraska meg: For de som husker spliten Leftover Crack gjorde med Citizen Fish i fjor, stakk spesielt sangen "World War 4" seg ut i negativ retning blant en allerede altfor lyttervennlig samling låter. Det viste seg at dette var en MG-sang som i sin tid ble kassert... så tegnene var jo forsåvidt der. Uansett tegner Morning Glorys nye EP til å bli årets soleklart største musikalske skuffelse.

Når vi er inne på Fat Wrecks innblanding i band som har poppa ut fra C-Squat i New York, har noen fått med seg sideprosjektet til LoC-vokalist Stza, Star Fucking Hipsters? Jeg idoliserte den mannen for noen år siden, og var om mulig enda mer gira på dette enn at Glory skulle gi ut nye greier. Nå er skiva rett rundt hjørnet, og noen smakebiter er blitt sluppet - fy faen! Første MP3-en Fat lot oss forgripe oss på, "Until We're Dead", var forsåvidt en helt grei, men usedvanlig generisk og uspektakulær låt som man jo kunne ha avskrevet som "den radiovennlige singelen som ikke yter resten av albumet rettferdighet". Men så kom "Two Cups of Tea"... Fyyyy faen! Hva skal dette forestille? Jeg tillater meg å nestensitere (altså benytte meg av den gode, gamle "fritt etter"-varianten) the Angry Video Game Nerd: "This is a shitload of fuck! I would rather have a buffalo take a diarrhea dump in my hair than listen to this piece of shit that sucks ass!" (Jeg er heldig som kan ytre dette uten å tenke på konsekvensene, all den tid bøfler er utdødd.) Når discen kommer ut skal jeg bryte et av mine eldste prinsipper og faktisk laste den ned og IKKE kjøpe den, med mindre absolutt alle låtene jeg ikke har hørt ennå er det beste jeg noensinne har opplevd og får meg til å lage apelyder mens jeg voldtar en av pappeskene jeg har stående på rommet. Med andre ord kan Fat trolig se langt etter pengene mine i dette tilfellet, men en skal jo aldri si aldri.

Og når vi er inne på den negative utviklinga til de Crack-relaterte banda: Hva i alle dager var det Stza dreiv med da han ble arrestert for noen uker siden? Jeg klarer virkelig ikke å se forskjellen mellom oppførselen hans den kvelden og prepubertal drittungeoppførsel à la 14-åringene som går på Blitz bare for å drikke seg fulle og være gærne og opprørske uten mål og mening. Han hadde visst en jævlig viktig sak å fronte, sies det, men etter å ha sett hele opplegget på Youtube må jeg si at dette (hva det enn måtte være) ikke kom altfor tydelig fram der han sto og kasta smultringer på snuten... (Smultringer som til alt overmål var kjøpt inn fra Dunkin' Donuts! Kan noen si "skivebom"?) Nå er vel fyren etterhvert godt over 30, antagelig, og kan vel ikke vise til de positive virkningene crack og annet stoff har på hjernekapasiteten. Men man har i alle år kunnet trekke på skuldra av alt pisset han driver med utenom fordi musikken han, og vennene hans (Leftover Crack, Morning Glory, INDK, American Distress, Stockyard Stoics, blablabla...) lager har vært helt avsindig fet. Når det virker som om samtlige (av de som fortsatt holder på) har mista grepet på det musikalske også, føler jeg nesten at tiden min som crack-fantast* nærmer seg slutten. Det synes jeg er trist, for de har vært en enorm del av (musikk-)livet mitt i mange år nå og gitt meg en av mine beste konsertopplevelser. Men når musikken er utvanna og "aktivismen" deres bare blir barnslig, faller jeg av. Sorry.

*Musikken, ikke dopet.

For no' førbajnna driiit!

Det finnes sikkert en og annen som har snubla innom her som liker fotball. Dere er i så fall fullstendig klar over at fotballresultater former dagsform og humør i dagevis etterpå: En seier gjør livet meget lyst og øllet godt, et tap bringer fram dystre minner fra barndommen der man satt i snøen og grein etter at en full onkel hadde blitt litt for nærgående etter julemiddagen, og så videre. Kort fortalt: Dere som ikke er interesserte i fotball, har virkelig sluppet billig unna.

Jeg holder med tre fotballag: Lillestrøm, Manchester United og Fenerbahce.

I to av tilfellene bør jo dette være ganske sikre kort - både United og Fener er sine respektive lands største og, de fleste av de siste par årene, beste klubber. Derfor har det også vært greit å holde med LSK, for alle skuffelsene og 7. plassene de har dytta på meg opp gjennom årene har på en måte blitt veid opp av Uniteds monstersuksess med trippeltriumfer, dobbelgrossisme og bråter med ligagull. Heldigvis er jeg ikke min venn Anal-Freser'n, som holder med Fugla og Blackburn. Haha, for en fyr...

LSK har, som en del av dere sikkert har fått med dere, hatt en miserabel utvikling etter det lenge etterlengta cupmesterskapet i november i fjor. En katastrofal vårsesong ledet til Tom Nordlies avgang, men ménene etter dennes jernhånd og bilringer er fortsatt enkle å spore i spillergruppa. Vel har det vært forbedringer etter at Tomburger ble kanonisert ut av Åråsens porter, men faktum er at vi ikke har vunnet siden jeg var på Storåsfestivalen (3-1 over Godset) og stadig ligger og kaver i bunnstriden. Med tap mot Brann i kommende runde, vil nedrykksspøkelset for alvor ligge over oss...

Dette er tanker og frykt jeg har måttet leve med i hele sommer, men jeg har i det minste hatt den europeiske seriestarten å glede meg til. Cronaldo og United skulle sammen med Alex og Fenerbahce løfte meg litt og minne meg på hvorfor jeg gidder dette år etter år. Begge lagene gjorde det over all forventning i Champions League forrige sesong, og United vant attpåtil serien. (Det ville Fener også ha gjort, hvis de hadde tatt de hjemlige lagene på alvor i innspurten.) Dessuten hadde begge lagene forsterka spillertroppene og uttalt skyhøye forventninger. Her lå alt til rette for å bøte på en mislykka hjemlig sesong.

Vel... United har nå, etter fire kamper i serien, en i Community Shield og en i Champions League, scora fire mål og ligger fint plassert på nedre fjerdedel, og presterte attpåtil å tape mot Liverpool. Skandale! Fenerbahce har vært nesten enda verre. Etter å ha hangla seg forbi ytterst ordinære Partizan Beograd i CL-kvaliken var det tid for serieåpning, og en håpløs sådan. Det ble 0-1-tap i en bedriten bortekamp mot Gaziantepspor, etterfulgt av en lite overbevisende seier 2-0 mot et ti mann sterkt IBB Spor hjemme på Sükrü Saracoglu. Dette ble fulgt opp av en grusom bortekamp mot Hacettepe (1-2) og hårreisende forsvarsspill mot Porto (1-3), før det endelig ble en liten opptur hjemme mot Genclerbirligi på lørdag. 3-0 og tidvis meget god fotball, men igjen måtte det en utvisning til før det ble overkjøring.

United skuffer, Fener skuffer, Lillestrøm rykker kanskje ned..? Fotball er noe dritt, det skal dere vite. Det som gjør det enda verre er at jeg absolutt MÅ ha det med meg hver eneste uke hele året. Dette er Machos forbannelse. (I hvert fall den jeg gidder å dele med dere.) Hva er din?

(Jeg beklager forøvrig meningsløsheten i dette innlegget - jeg begynte på det før hælja da ting så mørkere ut og burde egentlig kassert det, men siden enkelte (kremt, Hagen, hark) mener jeg er for dårlig til å oppdatere her måtte jeg prøve å gjøre det ferdig bare for å få noe ut. Kvantitet er alt!)

En fundamentalistisk blogghater hopper på hypen, del I

Så er det da skjedd.

Etter noen år med hardt skyts retta mot både bloggerne såvel som selve fenomenet blogg, er jeg nå blitt slukt og konsumert av dette monsteret av et redskap som ikke tjener noe som kan ligne på en hensikt: "Jeg heter Morten, har levd i vannskorpa til den virkelige verden i et par år nå uten å utrette noe som helst, nå skal dere høre på hva jeg har å si!" Øh, hvorfor det? Hvorfor i svarte helvete skal noen bry seg om hva jeg skriver her, og hvorfor finnes det så mange tusen her i landet som tror folk er interesserte i dem? Det som har vist seg å være svaret er at folk faktisk ER interesserte i hva ubrukelige menigmenn (og -sklier) sier og mener! Jeg finner det sjokkerende, selv om det egentlig alltid har vært sånn: Folk leser leserinnlegg i avisene, de hører på de hinsides idiotiske innringerne på Tabloid og de løser verdensproblemer med en de har kjent i halvannen time på Elm Street en fredag kveld klokka 2:38.

Uansett, jeg har forlengst innsett ironien i å hakke på blogging i en blogg, så jeg lar det ligge inntil videre. Jeg har bukka under, og eneste veien tilbake er eventuelt å trykke "slett blogg", så jeg får vel like gjerne gjøre det beste ut av det. En presentasjon er kanskje på sin plass? Vel, jeg heter Morten Galåsen og er 24 år gammel på papiret, langt mer i kroppen og langt mindre i hjernen. Noen av dere kjenner meg kanskje som ytterst slurvete forummoderator, noen kjenner meg som skribent i Norges eneste punkblad eller Norges beste fotballfanzine, noen kjenner meg som unnasluntrende arbeidstager/student, mange kjenner meg som kronisk blakk gjeldsslave, mens de aller, aller fleste ikke har den fjerneste snøring på hvem jeg er. Det er kanskje like greit, men for de som må ha det inn med teskje: Jeg skriver i blader, fanziner og på internett, skylder penger overalt, jobber litt, studerer litt (men ikke pr. dags dato), hører på musikk og drekker meg drita. Mer er egentlig ikke verdt å nevne.

Hva kan dere forvente dere av denne bloggen framover? Ikke godt å si. (Faen, hvorfor har jeg en blogg?) Hvis dette faktisk er noe jeg kommer til å gidde å oppdatere, er det vel ganske logisk å anta at innholdet vil bestå av musikkpjatt, fotballpjatt, æljpjatt, fyllehistorier, samt uoverveide og dårlig vurderte utbasuneringer mot ting jeg enten liker veldig godt eller ikke liker i det hele tatt. (Muligens en og annen anmeldelse av noe musikalsk, men det må dere i så fall holde kjeft om så ikke Slangzine-sjefen får vite om det.) Så hvis dere er interesserte i denslags, kan dere jo kikke innom iblant. Men enda bedre, skriv i en kommentar under om det låter interessant eller ikke, så slipper jeg å kaste bort tid på å skrive ting som ingen leser. Vent nå litt, hva er det jeg sier? Det er jo en blogg, dette her! Selvfølgelig er det noen som leser, og jeg hater dere nesten alle sammen.