Reisebrev fra Riga

I romjula slo menn seg løs og dro til Øst-Europa for å drekke seg sanseløse. Det som følger er en slags dagbok, skrevet tre uker etter at det skjedde. Med andre ord er det ikke akkurat slik det skjedde, men det skjedde i hvert fall. Tror jeg.

Fredag

Jeg troppa opp på Gardermoen og møtte reisekameratene; Fylla, Svett-Per, Rupert og Ronke-Roger hadde fått skyss av Ronketta og var friske og uthvilte. Vel, så friske og uthvilte en sånn gjeng ubrukelige slasker kan være. Vi er såpass avanserte enheter at vi klarte å sjekke inn på Norwegians fjonge automater, og feis derefter rett inn på Tax Free-sjappa for å kjøpe sprit. Det var jo andre juledag, og i et antatt religiøst land som Latvia er det kanhende problematisk å få kjøpt alkohol i butikkene. Vi tok ingen sjanser, men heller masse whiskey, noe Jäger og noe vodka ut av affären. Det var tid for menn å være menn, så Rupert tok ansvar og jekka Jameson-flaska allerede på flyplassen. Den ble sendt broderlig rundt både der, på shufflebussen til flyet og under selve flyturen. Adrenalinet pumpa av frykten for å bli tatt! Noen tårer og flere minutter senere landa vi i en grå by i et grått geografisk område på en grå dag, og fant det grå hotellet vårt i gamlebyen.

”Hotellet” var et hostel, forresten. Totalt 400 pr. person for tre netter, det er jo helt absurd. Nå skal det sies at man får det man betaler for også, men man skal jo bare sove og dusje der, og sengene var faktisk gode. Riga Student Hostel, het det. Befriende lite av den ellers så utbredte pretensiøse bullshiten i navnet. Det var en uavhengig pub i oppgangen ved siden av som het Praga Bars, som jeg skal komme tilbake til senere. Her i brevet, altså – jeg planlegger ikke å komme tilbake dit rent fysisk. Men som sagt, dette skal jeg si mer om senere. Fra ho(s)tellet bar det rett ut i sentrumsområdet for å finne noe å spise, og da vi så skiltet på en pub som faktisk bare het Jack Daniel’s, fantes det ingen tvil. Vi gikk rett inn og fant oss et bord, bestilte en runde burgere og kyllingvinger samt pils til folket. De viste også Premier League på en godt skjult skjerm der, og siden United var i aksjon koste jeg meg. Da United også viste seg å vinne kampen (1-0 borte mot Stoke, Carlos Tevez putta sju minutter før slutt), koste jeg meg enda mer i takt med den stigende promillen.

Det begynte å bli tidligkveld allerede, så vi stakk like gjerne på sightseeing à la menn – det vil si meningsløs vandring rundt i gatene i en totalt ukjent by. På veien kjøpte vi hver vår kopp med kokvarm vindrikke av noe slag, og den smakte så dritt at Rupert spøy på en husvegg ikke lenge etter. Dette ga oss ideen om å dra på den berømte skybaren på et høyt hotell, og etter mye om og men fant vi fram hit. Vel fremme fant vi ut at den både var full og død, så vi tok fram Jameson-flaska fra innerlomma og hadde det gøy i heisen. Hikstende av glede ramla vi etterhvert ut på bakkenivå, og satte kursen mot et kasino. Her inne begynte Rupert å bli så drita at han fant det best å prøve seg på alskens sklier, gjerne croupierer, uten at noen av disse satte nevneverdig pris på britens tilnærmelser. Faktisk var vi ikke langt unna å bli slept med inn på bakrommet for en god runde juling, slik jeg tolka situasjonen. Det var best å komme seg inn til sentrum igjen for en pils...

Klokka nærmet seg ni, og siden vi var i gamlebyen kunne vi like gjerne sjekke ut den veldig lokale puben ved siden av hotellet. Praga Bars låt jo veldig tsjekkisk, og i Tsjekkia er det billig, så hva kunne gå galt? Det meste, faktisk. Vi kom til et helt tomt lokale, med unntak av to sklier som dansa med hverandre. Vi bestilte hver vår pils og satte oss til bords. Barsklia kom etter litt bort og fortalte at det var et ”spesialtilbud” for tida der man kunne betale 10 lats (snaut 150 spenn) for ”inngang”, og dette inkluderte tre drinker/øl. Alternativt kunne man betale seks lats (90 spenn) for den ene pilsen vi hadde bestilt. De færreste i følget er spesielt bereiste, så det virka veldig logisk å betale ti hver så vi ikke betalte blodpris. Før vi visste ordet av det dukka de to danseskliene samt tre nye opp og satte seg hos hver og en av oss. Alarmklokkene begynte å ule, men i vår naivitet tenkte vi at ”disse er prostituerte, det går bra så lenge vi ikke går med på noe”, så vi mente vi fikk drikke opp pilsen vår før vi stakk avgårde. Nå viste det seg at det ikke var kjønnsomgang de var ute etter, for da vi fant ut at vi skulle stikke var dørene blokkert av fem russiske menn, og vi fikk en saftig regning på en haug med drinker vi aldri bestilte eller så noe til. Etter mye om og men fikk vi ”gjort opp for oss” og kommi oss avgårde, og stakk opp på hotellrommet for å avreagere.

Rupert var både drita og rasende, og siden han er den eneste jeg kjenner som har drept noen (såvidt jeg veit), virka det lite fristende å ha ham med oss da vi skulle ut igjen og redde kvelden. Han var enig, og ble heldigvis værende på rommet da vi andre stakk. Vi havna snart på en irsk pub, der både pris, øl og selskap var godt. Vi støtte på en lokal ungdomsgjeng bestående av fire følk, og halvparten (menna) tok oss med på et ganske kult utested som bare fikk navnet ”tequila-stedet”. De latviske skliene tok vel imot oss og kvelden ble til slutt ganske fet. Vi endte på et dritflashy sted der den ene lokale ungdommen kjøpte en Corona til meg. Blandinga av pene, dansende folk og en mann som kjøpte homoøl til meg, fikk meg til å innse at det var på tide å ta kvelden. Som sagt, så gjort...

Lørdag

Noen mer fyllesjuke enn andre våkna vi omsider opp lørdag formiddag. Rupert var naturligvis den mest uthvilte, all den tid han hadde sovet i fem timers tid mens vi andre hadde vært på grisefylla, og tok initiativ til å gå i butikken. Svett og jeg ble med, og etter litt tåpelig navigasjon fant vi etterhvert fram til et kjøpesenter som hadde Rimi. Dette lå ti minutter unna hotellet, og senere fant vi ut at det også var en Rimi 10 meter fra hotelldøra vår... Nuvel. Kjøpesenteret hadde også en kebabsjappe som tydeligvis var del av en kjede, og siden vi var fyllesjuke var kebab fristende nok. Det skulle vise seg å være verdens dårligste idé, for den baben var tidenes verste. Gudene veit hva de hadde i den, men den var grusom. Etter å ha gomla i meg halve var ikke engang pommes fritesen på tallerkenen fristende. Turen gikk dermed til Rimi der man kjøpte vann og Cola for flere dager framover, samt litt mat og ronkegull. Maten var vakuumpakka sandwicher som om mulig var enda verre enn kebaben. Stakkars Ronk og Fylla som hadde regna med oss!

Etter diverse kattevasker og en masse fyllesjuk og sulten klaging, fant vi det best å stikke ut igjen. Rupert kjente nemlig ei sklie i byen som vi skulle møte på ettermiddagen, så vi hadde ikke noe valg. Vi fant henne (eller omvendt), tok trikken til et ganske skremmende julepynta sted i utkanten, der vi skulle spise. Det var en så freaky restaurant at jeg ikke tør å beskrive den, men hovedelementene er følgende:

1) De spilte konstant julemusikk, og gjerne litt ”moderne” versjoner av julesangene. Ettersom vi satt der i et par timer, sier det seg selv at dette var døden.

2) Man fikk et litersglass med øl til etparogtredve spenn. Ettersom vi satt der i et par timer, sier det seg selv at dette var livet.

Stinne av kjøtt og mørkt, latvisk øl, bar ferden ned mot sentrum igjen, og for andre dag på rad befant vi oss på Jack Daniel’s. Runde på runde med pils, Bushmills og Jäger gjorde menn snøvlete og usjarmerende, og en totalt edru – og antagelig sjokkert – Anja (som Rupert-sklia het) takket etterhvert høflig for seg og lot oss i fred. Fyll!

Det begynte å bli kveld, så vi stakk til tequilastedet fra kvelden før. Det var litt for tidlig til å møte noe særlig med folk der, men vi fikk i hvert fall drikki mer og posert i narkisjakka til Svett. Dette var i og for seg noe vi like gjerne kunne gjøre på hotellrommet, så vi sjangla litt rundt i gatene og inn på et ytterst sjarmerende, lite vannhull. Det var på størrelse med stua mi hjemme, og fullt av halv-alternative folk. Med unntak av musikken DJen lirte av seg, minna det meg om velkjente kneiper som Elm og DeVilles. De andre delte visst ikke min barnlige entusiasme, og gikk til ”det franske stedet” de hadde hørt lå rett rundt hjørnet, bortsett fra Fylla som tok kvelden. Selv hadde jeg sett meg ut ei sklie ved baren, og ble værende. Slu som en halvspist ælj, passa jeg på å støte på henne i dasskøen litt etter. Alt gikk altfor glatt, og snart sto vi og klinte på dansegulvet. Plutselig begynte det å ule i skallen min igjen – hadde jeg ikke lært noe om lokalbefolkninga på Praga Bars i går? Jeg fikk panikkangst, dikta opp en historie om at Fylla var i trøbbel og stakk til helvete ut derfra. Jeg tok det nærmest for gitt at hun ville overlatt meg til noen knallharde fyrer som ville høste organene mine så fort vi stakk derfra, så det var best å komme seg unna... Herregud, for en tulling. I ettertid har jeg funnet ut at grunnen til at hun var så enkel, var at hun var enda mer drita enn meg. Oh well. Jeg var illsint på meg selv, så jeg fant Ronken som også var gått lei, og stakk hjem mens Svett og Rupert spøy opp Absinth utafor det franske stedet.

Søndag

Etter to dagers østblokkbasert grøftefyllorientert omgang med alkohol begynte de aldrende kroppene våre å motarbeide oss en smule. Det var derfor vanskelig å komme i gang med drekkinga, men vilje viser som kjent vei... (Er det velkjent? Nei, vel?) Vi fulgte forskriftene og havna på Jack Daniel’s-stedet, hvor vi inntok føde. De fleste av oss røyk selvfølgelig på burger, da vi var redde for at alt annet på menyen skulle bestå av/være laget av/være khlav kalash. Unntaket var Svett, som på dristig vis bestilte chili con carne, som viste seg å være meget god og temmelig sterk. Jeg angra selvfølgelig som en hund der jeg satt med en ganske kjedelig burger mens Per svetta som en svett Per og fikk fart på systemet sitt. Vi drakk alle pils til maten, eller rettere sagt, vi bestilte alle pils til maten. Hvor mange av oss som faktisk drakk den, er jeg ikke sikker på, men jeg gjorde det i hvert fall – selv om det gikk ufattelig treigt. Etter dette dassa vi tilbake til hotellet for å hvile litt, i håp om at fyllelysta skulle komme over oss. Det gjorde den ikke, men vi kunne jo ikke la det hindre oss, og begynte å tvinge nedover rester av Jim, Jäger og hva vi måtte ha tilgjengelig på rommet. Det endte med en tur på det irske stedet, der vi satt i baren og hylte nedpå diverse typer øl og Riga Balsam mens jeg så på russisk eliteserie og lot meg sjokkere over de glisne tribunene. Ronken og jeg var også ekstatiske over at de hadde Hoegaarden på kran, noe som bragte gode fylleminner fra Baråttis glansdager. Minner man ikke husker er som regel de gladeste...

Etterhvert dukka en middelaldrende fyr opp på plassen ved siden av meg, og siden alkoholflyten begynte å gjøre seg gjeldende fant jeg det best å iverksette en samtale med fyren. Det viste seg at han var en 44-årig torpedo fra Irland som hadde dame i nærmest hver eneste by i Øst-Europa, men likevel var han verdens minst interessante fyr. At både fyren og stedet vi møtte fyren på var irske, burde jeg jo ha tatt som et omen – Murphys lov ville det nemlig slik at han hang seg på oss resten av kvelden og spolerte kvelden til i hvert fall et par av kæra. Makan til deprimerende prat, var den samstemte konklusjonen. Vi dro fra irskepuben til et litt lystigere lokale, der vi drakk Jägershots og øl om hverandre mens torpedo’n gjorde sitt ypperste for å drepe feststemninga. Han fikk hjelp av noen middelaldrende prostituerte som opererte i lokalet og var litt for innpåslitne. Etterhvert fikk vi nok og tok kvelden, tilfeldigvis omtrent samtidig som vi gikk tom for cash. Nattinatt. Trodde jeg. Noen timer senere våkna jeg av at Rupert og Ronk gjorde alt de kunne for å ta dyna mi og generere generell kvalme. Det viste seg at de hadde møtt på noen finner i etasjen under som hadde holdt det så jæ-ve-lig gående utover natta at de hadde joina dem. Det var visstnok AIDSfest-tendenser, med full frontal male nudity og det hele. Synd Gæl sov, men sånn er det nå engang.

Mandag

Dagen for hjemreisen skulle vise seg å bli et mareritt for alle involverte (les: meg, Ronk, Svett, Rupert og Fylla), da all fyllesjuken vi hadde samla i løpet av de tre foregående dagene kom brasende på en gang. Heldig var det da at vi hadde noe sånt som ni-ti timer å slå ihjel mellom utsjekking og flyavgang... Vi jakta i timevis på mat, men ingenting frista. Etter mye om og men havna vi... IKKE på Jack Daniel’s (!), men på det irske stedet der de hadde en temmelig omfattende meny. Engelsk frokost skal visstnok hjelpe mot fyllesjuke, men gjorde bare vondt verre for meg. Noen av kæra kjøpte ”burger”, som viste seg å være to små biter knusktørr kyllingfilet mellom to tørre brødskiver. Det er vel overflødig å fortelle at menn ikke satte pris på dette, og Fylla var faktisk på stadiet der han ikke engang orka å smake. Ikke én bit! Haha, for en fyr. Vi ble sittende her og uffe oss en stund, før vi kom på en lysende idé som gikk ut på å traske rundt i byen og forhåpentligvis snuble over et potensielt tidsfordriv. Det gjorde vi selvfølgelig ikke, og moralen sank i takt med kroppstemperaturen. Til slutt ga vi bare opp og stakk til flyplassen med mange timer å gå på. Der ble vi sittende på Friday’s, inntok Irish og burger mens vi overhørte drita nordmenn prøve seg på den ene servitrisa. Pinlig. Etter mye om og men var det omsider klart for avreise Oslo, og det bar endelig hjemover. Riga var offisielt et tilbakelagt kapittel som ikke kommer til å leses igjen.