Intervju med Propagandhi

Som dere sikkert veit, digger jeg Propagandhi. I fjor spilte de for første gang i Norge, på Storåsfestivalen, og jeg var selvfølgelig der. På denne tiden fantes også punkfanzina City Slangzine, så jeg fikk ordna meg en intervjudate med dem. Dessverre fikk vi aldri gitt ut det tenkte sjettenummeret av Slangzine, så jeg publiserer det her nå. Dette er altså foretatt for ganske nøyaktig 13 måneder siden, så det er fra den tiden de var i ferd med å gjøre ferdig Supporting Caste, som alle forøvrig bør kjøpe seg. Uansvett, her er intervjuet. (NB! Jeg var full da det ble foretatt.)

PROPAGANDHI

Verdens ledende politiske punkband, canadiske Propagandhi, gjestet Norge for første gang på Storås i sommer. Som mangeårig blodfan så jeg ingen annen utvei enn å ta en prat, og heldigvis stilte Jord, Chris og Todd velvillig opp. Det skulle bli interessant…

Utskiftninger og musikalsk utvikling

La oss snakke om soundet deres – dere har jo alltid kalt dere ”progressiv thrash”, selv på den tiden dere nærmest låt som NOFX. Nå, derimot, er jo uttrykket særdeles passende – fortell om utviklingen.

C: Vel, vi lagde tre kassetter før vi havna på Fat Wreck Chords. Vi ville være en blanding av Kreator, Dead Kennedys og MDC, og på de første kassettene var det mye mer metal-influert enn på førsteskiva. Jeg tror vi ble litt ”Fat-ifisert” av at vi hang så mye med Fat Mike og at Fat-bandene hørtes ut som de gjorde. Men da Todd kom inn i bandet i 1996, følte vi at vi kunne gjenskape den opprinnelige ideen og gjøre det tyngre.

Ja, apropos, hva skjedde med stemmen din på denne tiden? På den første skiva etter at Todd kom med (Today’s Empires, Tomorrow’s Ashes), hørtes du jo ut som en helt ny vokalist?

C: Jeg aner virkelig ikke… På den første skiva hadde jeg aldri sunget i band før, så det enkleste var å kjøre en slags britisk aksent og være litt ufordragelig.

T: Det virker på meg som om stemmen hans bare har blitt sterkere opp gjennom årene, samt det at man jo blir en bedre sanger jo mer man synger. Det finnes jo alltids de som liker Fat Mike-stilen hans bedre, men… synd for dem!

Hehe, ikke sant. Vi kan holde oss til utviklinga deres, for det er jo merkbar forskjell på de to første skivene og de to Todd har vært med på. Var John K. Samson (forrige bassist, journ.anm.) årsaken til at thrashen lot vente på seg?

C: Det er nok litt sånn at da Todd kom inn ville vi alle virkelig tear it up, mens det på de første to bare var to av oss. På den annen side, når vi nå spiller de gamle sangene live, føler jeg at selv om de er litt annerledes passer de godt inn. Det er ikke sånn at det nye låter som Slayer mens det gamle er Blondie.

Nå har dere fått inn et nytt medlem i Beaver, og det kommer en ny skive snart – hvordan vil dere høres ut nå?

C: Vel, bidraget hans kommer til å være viktig, men han har en veldig, tja, smakfull måte å spille på, så det blir mest dybde til lydbildet han bidrar med. Generelt tror jeg det blir et fyldigere lydbilde denne gangen.

Vil det nye albumet komme ut på G7 Welcoming Comittee eller Fat Wreck?

C: Det kommer på G7 i Canada, hva som skjer i resten av verden vet vi ikke ennå… men det blir neppe Fat.

Låtskriving

Dere bruker jo lang tid på å lage nye album, og dere turnerer nesten aldri. I år, derimot, gjør dere begge deler. Er det noen spesiell grunn til det?

T: Det går vel opp og ned med produktiviteten, men nå som vi har fått med Beaver har det jo blitt en viss lyst til å se hvordan vi utvikler oss og til å komme med noe nytt.

C: I 2004, da vi holdt på med den forrige skiva vår, følte jeg at noe manglet i det vi drev med, uten å vite hva. Vi trengte nye elementer, tenkte jeg. Så vi tok inn Beaver.

T: Jeg føler vi jobba hardt for å forbedre oss som musikere. Jeg prøvde for eksempel å bli bedre til å synge, for jeg hadde en visjon som jeg ikke fysisk var i stand til å realisere uten å synge bedre. Vi er perfeksjonister, og det er mye av grunnen til at ting tar så lang tid med oss. Vi vil at hver eneste linje skal være perfekt.

C: Dette med perfeksjonismen har også bidratt til å dempe spillegleden til tider. Men nå er vi på et bedre sted: Vi vil ikke ha perfeksjon i samme grad som før, og nå er prosessen når vi lager noe nytt mye morsommere.

Fortell litt om låtskrivinga deres, for den er jo ganske uortodoks. Hvordan foregår den?

C: Jeg er aldri helt sikker. Verken Todd eller jeg er helt sikre på hvordan det gikk til når vi har en ny låt. Vi har ingen formel på hva som funker eller hvordan vi skal gjøre ting. Det går på en måte steg for steg…

T: Ja, det blir litt og litt. For eksempel har jeg ofte riff som setter tonen og gir ideer til teksten. Når jeg lager et riff ser jeg for meg et tema som matcher musikken. Alt må passe sammen.

Så det kommer på en måte naturlig?

C: Nei, det er vel mer en total iherdighet. Ingen av oss er naturlig gode låtskrivere eller lyrikere eller noe sånt, vi vil det bare så mye at vi jobber til vi får det til.

Canada intet glansbilde

Vi kan ikke prate med Propagandhi uten å snakke om politikk. Dere synger jo mye om internasjonale temaer og selvfølgelig mye om USA, men fortell oss litt om hva som skjer i Canada for tiden og deres forhold til det…

J: Vi skal liksom være en humanitær nasjon, og når vi sender tropper et sted skal det handle om ”fredsbevaring” og at vi liksom gjør de riktige tingene og har et rent rulleblad. Men folk rundt i verden må forstå at vår kultur er tuftet på folkemord, og vi lever i fornektelse i forhold til den sannheten. I Canada er man veldig tilbakeholdne med å ta et oppgjør med fortiden, og jo lenger tid vi bruker på den prosessen, jo mindre sjanse er det for en ordentlig mulighet til å komme videre. Her, som overalt ellers, er politikken styrt av kapitalen og markedskreftene, og jeg tror Canadas ansikt utad er i ferd med å skitnes skikkelig til. Se bare på hva vi gjør med tjæresandsområdene her: Det er kanskje det verste miljøpolitiske prosjektet i verden nå. Bore etter olje for USA i Canada? Det er brutalt! Utenrikspolitikken vår fungerer jo også som en ekstra fløy for USA, stort sett. Vi går med på alt de gjør i Afghanistan og Haiti, og forsyner amerikanske tropper med våpen og utstyr. Det er avskyelig. Jeg håper virkelig vi kan komme vekk fra dette, sånn at ideen om at vi lever i et fredelig demokrati kan bli en virkelighet i stedet for en illusjon for å holde folket fornøyd… Jeg føler at om vi som band kan påvirke dette, om enn bare litt, i form av å få folk til å stille spørsmål, så gir det meg mening.

C: Jeg vil også legge til at vi har mange sanger som folk tror handler om USA, men som faktisk handler om Canada. Folk har lett for å anta at om man kritiserer handelsstanden og misbruk av statlige midler, handler det om USA. Bare for å ha det nevnt.

Jeg hadde skrevet ned noe om det amerikanske presidentvalget, men jeg tror vi dropper det…

J: Jeg vil si dette: Topartisystemet er pill råttent. Du kan for første gang få en president som er litt mindre hvit, men som i praksis kommer til å være helt lik som de som har vært før ham. Ingenting vil bli forandret. Folk bør høre på hva Ralph Nader eller Cynthia McKinney fra Green Party har å si, programmene deres kan faktisk gjøre en forskjell i verden. De kommer selvfølgelig aldri til å bli valgt, men det ville vært uhyre interessant å se. De sier faktisk ting med substans, mens det med Obama skinner klart igjennom at han er i lomma på storkapitalen. Det er utrolig frustrerende å se dette om igjen hvert fjerde år. Det er samme jævla dritten i Canada, markedet styrer politikken.

Dagens punkscene

La oss prate musikk igjen – hva er bra punk om dagen?

T: Det er mange band under radaren som er bra, men hvis du sikter til band som er kjente for folk flest blir jeg mer usikker… Det første halvstore navnet jeg kommer på i farta er Tragedy. Jeg føler ikke at den generasjonen punkband vi har i dag gjør noe særlig for meg, i motsetning til bandene som fantes på 80-tallet, da bandene var spennende og kom med noe nytt. Nå er det mye de samme, like greiene om og om igjen…

C: Jeg liker mange av dem, men ingen av dem får meg til å føle noe særlig. Jeg elsker dem ikke. Corrosion of Conformity, derimot…

J: På 80-tallet var det sånn at alle gjorde sin egen greie, for ingen hadde lagt veien åpen for de bandene. I dag er det sikkert en del tenåringer som begynner å spille gitar og sier: ”Jeg vil bli som Sum 41!” eller ”Jeg kan tjene en million dollar på dette”. Dette gjør at jeg mister interessen for ny musikk, rett og slett. Jeg vet ikke en gang hvilke band som holder på for tida, for å være ærlig…

T: Før i tiden tenkte man ikke engang tanken på at punkband kunne leve av musikken, så da måtte man virkelig elske musikken for å gidde. Nå kan man begynne å spille gitar for å være kul, så får man plutselig ansiktet frem i media, turnerer verden, og folk liker deg etter at du har laget kanskje én sang… det er bare snålt.

Vi har jo også snakket med Anti-Flag til det kommende nummeret…

C: Jeg tror de er oppriktige og at vi deler samme verdier på mange ting… Hvis det de gjør faktisk får unge folk til å tenke over verdiene sine, synes jeg det de gjør er verdifullt. Jeg hører at de er veldig trivelige folk også.

Less hate, more love!

Vi har hat som tema i dette nummeret. Føler dere at hat kan føre til noe positivt innen musikk?

T: Ikke hat, men sinne. Når du hører Blood For Blood synge ”I just can’t hate enough” og bare maser om hat, er det bare så jævlig dumt. Jeg liker det å være sint, men hat? Nei…

C: Nei, tenk heller på kjærlighet. For meg er sinne den naturlige reaksjonen på krenkelser mot kjærlighet. Hat er jævlig ubrukelig og dumt, mens love is all you need, hehe. Eller, du må også være sint, ellers er du sjanseløs.

J: Jeg mener du bør være sint, men det er en stor forskjell på motivert sinne rettet mot noe konkret og bare vagt, generelt hat som i ”jeg er sint, vi er alle sinte”, som mange tenåringer sliter med. Sikt sinnet mot noe spesifikt som er med på å holde folk nede, da er det produktivt.

C: Jeg føler på en måte at man ikke kan snakke om kjærlighet, av en eller annen grunn. Jeg føler til og med det er merkelig bare å si ordet her nå, for det er så mye stigmatisering rundt ideen om at man er knyttet til kjærlighet. Man er liksom ikke en mann hvis man sier det, mens hat går for å være en mandig egenskap…

J: Nord-amerikansk kultur er jo hypervoldelig. Uansett hvor du ser blir du utsatt for brutal vold, og økonomien vår er tuftet på krig. Sånt gjør at folk tenker mindre over at det vi gjør faktisk skader andre, og følgelig går med på det som foregår uten å bry seg. Det er utrolig merkelig, og det er for lite kritisk underholdning som kan være nyttig.

Med dette takker vi for intervjuet, men bandet er ikke ferdige og beholder oss backstage i over en time etterpå. Vi får øl, mat og uoffisielle samtaler med bandmedlemmene, som åpenbart er interesserte i det vi gjør. Ingen skal komme og si at kompromissløse, überpolitiske punkere er hatefulle!