Verden slik jeg kjenner den er i ferd med å rase sammen og knuse meg under ruinene.
For et par måneder siden kom nyheten om at Morning Glory, et av de beste banda New York har produsert de siste ti-femten årene, skulle gjøre et etterlengta comeback med ny EP og greier. (Det er fem år og en oppløsning siden sist de ga ut noe.) Onkel Macho (jeg) fløy i taket av glede (og måtte sy åtte sting) etter å ha lest det, og ikke lenge etter var også en demoversjon av en av de nye låtene på plass på Spacen deres - "Not Another Christmas". Den var... ikke helt det jeg ville ha. Fengende nok, jovisst, men Morning Glory skal da være rått og skittent? I stedet fikk vi en altfor poppa låt med altfor clean vokal. Er du ikke hes og sint lenger, Ezra? For noen uker siden skulle vi få enda en indikasjon på at bandet tydeligvis har glemt åssen de skrev låter: "You Make Me Wanna Die Young" ble lagt ut, og den var enda verre. Banal fra start til slutt, men den låt noe "styggere" enn den forrige, så det fantes fortsatt et visst håp for i hvert fall noen höjdare på den nye discen. Så, for et par dager siden, la de ut "Fuck the Army, Join the Anti". "Endelig en tittel som tyder på at Morning Glory fortsatt er Morning Glory", tenkte jeg idet nedlastinga gikk så altfor sakte. Vel. Etter å ha hørt den noen ganger har jeg kommet til at Morning Glory er blitt en parodi på seg selv. De aner rett og slett ikke hva de driver med lenger, og det finnes ikke engang noen stilmessig sammenheng mellom de nye låtene, langt mindre mellom de nye og de gamle. Nå burde det forsåvidt ikke overraska meg: For de som husker spliten Leftover Crack gjorde med Citizen Fish i fjor, stakk spesielt sangen "World War 4" seg ut i negativ retning blant en allerede altfor lyttervennlig samling låter. Det viste seg at dette var en MG-sang som i sin tid ble kassert... så tegnene var jo forsåvidt der. Uansett tegner Morning Glorys nye EP til å bli årets soleklart største musikalske skuffelse.
Når vi er inne på Fat Wrecks innblanding i band som har poppa ut fra C-Squat i New York, har noen fått med seg sideprosjektet til LoC-vokalist Stza, Star Fucking Hipsters? Jeg idoliserte den mannen for noen år siden, og var om mulig enda mer gira på dette enn at Glory skulle gi ut nye greier. Nå er skiva rett rundt hjørnet, og noen smakebiter er blitt sluppet - fy faen! Første MP3-en Fat lot oss forgripe oss på, "Until We're Dead", var forsåvidt en helt grei, men usedvanlig generisk og uspektakulær låt som man jo kunne ha avskrevet som "den radiovennlige singelen som ikke yter resten av albumet rettferdighet". Men så kom "Two Cups of Tea"... Fyyyy faen! Hva skal dette forestille? Jeg tillater meg å nestensitere (altså benytte meg av den gode, gamle "fritt etter"-varianten) the Angry Video Game Nerd: "This is a shitload of fuck! I would rather have a buffalo take a diarrhea dump in my hair than listen to this piece of shit that sucks ass!" (Jeg er heldig som kan ytre dette uten å tenke på konsekvensene, all den tid bøfler er utdødd.) Når discen kommer ut skal jeg bryte et av mine eldste prinsipper og faktisk laste den ned og IKKE kjøpe den, med mindre absolutt alle låtene jeg ikke har hørt ennå er det beste jeg noensinne har opplevd og får meg til å lage apelyder mens jeg voldtar en av pappeskene jeg har stående på rommet. Med andre ord kan Fat trolig se langt etter pengene mine i dette tilfellet, men en skal jo aldri si aldri.
Og når vi er inne på den negative utviklinga til de Crack-relaterte banda: Hva i alle dager var det Stza dreiv med da han ble arrestert for noen uker siden? Jeg klarer virkelig ikke å se forskjellen mellom oppførselen hans den kvelden og prepubertal drittungeoppførsel à la 14-åringene som går på Blitz bare for å drikke seg fulle og være gærne og opprørske uten mål og mening. Han hadde visst en jævlig viktig sak å fronte, sies det, men etter å ha sett hele opplegget på Youtube må jeg si at dette (hva det enn måtte være) ikke kom altfor tydelig fram der han sto og kasta smultringer på snuten... (Smultringer som til alt overmål var kjøpt inn fra Dunkin' Donuts! Kan noen si "skivebom"?) Nå er vel fyren etterhvert godt over 30, antagelig, og kan vel ikke vise til de positive virkningene crack og annet stoff har på hjernekapasiteten. Men man har i alle år kunnet trekke på skuldra av alt pisset han driver med utenom fordi musikken han, og vennene hans (Leftover Crack, Morning Glory, INDK, American Distress, Stockyard Stoics, blablabla...) lager har vært helt avsindig fet. Når det virker som om samtlige (av de som fortsatt holder på) har mista grepet på det musikalske også, føler jeg nesten at tiden min som crack-fantast* nærmer seg slutten. Det synes jeg er trist, for de har vært en enorm del av (musikk-)livet mitt i mange år nå og gitt meg en av mine beste konsertopplevelser. Men når musikken er utvanna og "aktivismen" deres bare blir barnslig, faller jeg av. Sorry.
*Musikken, ikke dopet.
torsdag 25. september 2008
torsdag 18. september 2008
For no' førbajnna driiit!
Det finnes sikkert en og annen som har snubla innom her som liker fotball. Dere er i så fall fullstendig klar over at fotballresultater former dagsform og humør i dagevis etterpå: En seier gjør livet meget lyst og øllet godt, et tap bringer fram dystre minner fra barndommen der man satt i snøen og grein etter at en full onkel hadde blitt litt for nærgående etter julemiddagen, og så videre. Kort fortalt: Dere som ikke er interesserte i fotball, har virkelig sluppet billig unna.
Jeg holder med tre fotballag: Lillestrøm, Manchester United og Fenerbahce.
I to av tilfellene bør jo dette være ganske sikre kort - både United og Fener er sine respektive lands største og, de fleste av de siste par årene, beste klubber. Derfor har det også vært greit å holde med LSK, for alle skuffelsene og 7. plassene de har dytta på meg opp gjennom årene har på en måte blitt veid opp av Uniteds monstersuksess med trippeltriumfer, dobbelgrossisme og bråter med ligagull. Heldigvis er jeg ikke min venn Anal-Freser'n, som holder med Fugla og Blackburn. Haha, for en fyr...
LSK har, som en del av dere sikkert har fått med dere, hatt en miserabel utvikling etter det lenge etterlengta cupmesterskapet i november i fjor. En katastrofal vårsesong ledet til Tom Nordlies avgang, men ménene etter dennes jernhånd og bilringer er fortsatt enkle å spore i spillergruppa. Vel har det vært forbedringer etter at Tomburger ble kanonisert ut av Åråsens porter, men faktum er at vi ikke har vunnet siden jeg var på Storåsfestivalen (3-1 over Godset) og stadig ligger og kaver i bunnstriden. Med tap mot Brann i kommende runde, vil nedrykksspøkelset for alvor ligge over oss...
Dette er tanker og frykt jeg har måttet leve med i hele sommer, men jeg har i det minste hatt den europeiske seriestarten å glede meg til. Cronaldo og United skulle sammen med Alex og Fenerbahce løfte meg litt og minne meg på hvorfor jeg gidder dette år etter år. Begge lagene gjorde det over all forventning i Champions League forrige sesong, og United vant attpåtil serien. (Det ville Fener også ha gjort, hvis de hadde tatt de hjemlige lagene på alvor i innspurten.) Dessuten hadde begge lagene forsterka spillertroppene og uttalt skyhøye forventninger. Her lå alt til rette for å bøte på en mislykka hjemlig sesong.
Vel... United har nå, etter fire kamper i serien, en i Community Shield og en i Champions League, scora fire mål og ligger fint plassert på nedre fjerdedel, og presterte attpåtil å tape mot Liverpool. Skandale! Fenerbahce har vært nesten enda verre. Etter å ha hangla seg forbi ytterst ordinære Partizan Beograd i CL-kvaliken var det tid for serieåpning, og en håpløs sådan. Det ble 0-1-tap i en bedriten bortekamp mot Gaziantepspor, etterfulgt av en lite overbevisende seier 2-0 mot et ti mann sterkt IBB Spor hjemme på Sükrü Saracoglu. Dette ble fulgt opp av en grusom bortekamp mot Hacettepe (1-2) og hårreisende forsvarsspill mot Porto (1-3), før det endelig ble en liten opptur hjemme mot Genclerbirligi på lørdag. 3-0 og tidvis meget god fotball, men igjen måtte det en utvisning til før det ble overkjøring.
United skuffer, Fener skuffer, Lillestrøm rykker kanskje ned..? Fotball er noe dritt, det skal dere vite. Det som gjør det enda verre er at jeg absolutt MÅ ha det med meg hver eneste uke hele året. Dette er Machos forbannelse. (I hvert fall den jeg gidder å dele med dere.) Hva er din?
(Jeg beklager forøvrig meningsløsheten i dette innlegget - jeg begynte på det før hælja da ting så mørkere ut og burde egentlig kassert det, men siden enkelte (kremt, Hagen, hark) mener jeg er for dårlig til å oppdatere her måtte jeg prøve å gjøre det ferdig bare for å få noe ut. Kvantitet er alt!)
Jeg holder med tre fotballag: Lillestrøm, Manchester United og Fenerbahce.
I to av tilfellene bør jo dette være ganske sikre kort - både United og Fener er sine respektive lands største og, de fleste av de siste par årene, beste klubber. Derfor har det også vært greit å holde med LSK, for alle skuffelsene og 7. plassene de har dytta på meg opp gjennom årene har på en måte blitt veid opp av Uniteds monstersuksess med trippeltriumfer, dobbelgrossisme og bråter med ligagull. Heldigvis er jeg ikke min venn Anal-Freser'n, som holder med Fugla og Blackburn. Haha, for en fyr...
LSK har, som en del av dere sikkert har fått med dere, hatt en miserabel utvikling etter det lenge etterlengta cupmesterskapet i november i fjor. En katastrofal vårsesong ledet til Tom Nordlies avgang, men ménene etter dennes jernhånd og bilringer er fortsatt enkle å spore i spillergruppa. Vel har det vært forbedringer etter at Tomburger ble kanonisert ut av Åråsens porter, men faktum er at vi ikke har vunnet siden jeg var på Storåsfestivalen (3-1 over Godset) og stadig ligger og kaver i bunnstriden. Med tap mot Brann i kommende runde, vil nedrykksspøkelset for alvor ligge over oss...
Dette er tanker og frykt jeg har måttet leve med i hele sommer, men jeg har i det minste hatt den europeiske seriestarten å glede meg til. Cronaldo og United skulle sammen med Alex og Fenerbahce løfte meg litt og minne meg på hvorfor jeg gidder dette år etter år. Begge lagene gjorde det over all forventning i Champions League forrige sesong, og United vant attpåtil serien. (Det ville Fener også ha gjort, hvis de hadde tatt de hjemlige lagene på alvor i innspurten.) Dessuten hadde begge lagene forsterka spillertroppene og uttalt skyhøye forventninger. Her lå alt til rette for å bøte på en mislykka hjemlig sesong.
Vel... United har nå, etter fire kamper i serien, en i Community Shield og en i Champions League, scora fire mål og ligger fint plassert på nedre fjerdedel, og presterte attpåtil å tape mot Liverpool. Skandale! Fenerbahce har vært nesten enda verre. Etter å ha hangla seg forbi ytterst ordinære Partizan Beograd i CL-kvaliken var det tid for serieåpning, og en håpløs sådan. Det ble 0-1-tap i en bedriten bortekamp mot Gaziantepspor, etterfulgt av en lite overbevisende seier 2-0 mot et ti mann sterkt IBB Spor hjemme på Sükrü Saracoglu. Dette ble fulgt opp av en grusom bortekamp mot Hacettepe (1-2) og hårreisende forsvarsspill mot Porto (1-3), før det endelig ble en liten opptur hjemme mot Genclerbirligi på lørdag. 3-0 og tidvis meget god fotball, men igjen måtte det en utvisning til før det ble overkjøring.
United skuffer, Fener skuffer, Lillestrøm rykker kanskje ned..? Fotball er noe dritt, det skal dere vite. Det som gjør det enda verre er at jeg absolutt MÅ ha det med meg hver eneste uke hele året. Dette er Machos forbannelse. (I hvert fall den jeg gidder å dele med dere.) Hva er din?
(Jeg beklager forøvrig meningsløsheten i dette innlegget - jeg begynte på det før hælja da ting så mørkere ut og burde egentlig kassert det, men siden enkelte (kremt, Hagen, hark) mener jeg er for dårlig til å oppdatere her måtte jeg prøve å gjøre det ferdig bare for å få noe ut. Kvantitet er alt!)
fredag 12. september 2008
En fundamentalistisk blogghater hopper på hypen, del I
Så er det da skjedd.
Etter noen år med hardt skyts retta mot både bloggerne såvel som selve fenomenet blogg, er jeg nå blitt slukt og konsumert av dette monsteret av et redskap som ikke tjener noe som kan ligne på en hensikt: "Jeg heter Morten, har levd i vannskorpa til den virkelige verden i et par år nå uten å utrette noe som helst, nå skal dere høre på hva jeg har å si!" Øh, hvorfor det? Hvorfor i svarte helvete skal noen bry seg om hva jeg skriver her, og hvorfor finnes det så mange tusen her i landet som tror folk er interesserte i dem? Det som har vist seg å være svaret er at folk faktisk ER interesserte i hva ubrukelige menigmenn (og -sklier) sier og mener! Jeg finner det sjokkerende, selv om det egentlig alltid har vært sånn: Folk leser leserinnlegg i avisene, de hører på de hinsides idiotiske innringerne på Tabloid og de løser verdensproblemer med en de har kjent i halvannen time på Elm Street en fredag kveld klokka 2:38.
Uansett, jeg har forlengst innsett ironien i å hakke på blogging i en blogg, så jeg lar det ligge inntil videre. Jeg har bukka under, og eneste veien tilbake er eventuelt å trykke "slett blogg", så jeg får vel like gjerne gjøre det beste ut av det. En presentasjon er kanskje på sin plass? Vel, jeg heter Morten Galåsen og er 24 år gammel på papiret, langt mer i kroppen og langt mindre i hjernen. Noen av dere kjenner meg kanskje som ytterst slurvete forummoderator, noen kjenner meg som skribent i Norges eneste punkblad eller Norges beste fotballfanzine, noen kjenner meg som unnasluntrende arbeidstager/student, mange kjenner meg som kronisk blakk gjeldsslave, mens de aller, aller fleste ikke har den fjerneste snøring på hvem jeg er. Det er kanskje like greit, men for de som må ha det inn med teskje: Jeg skriver i blader, fanziner og på internett, skylder penger overalt, jobber litt, studerer litt (men ikke pr. dags dato), hører på musikk og drekker meg drita. Mer er egentlig ikke verdt å nevne.
Hva kan dere forvente dere av denne bloggen framover? Ikke godt å si. (Faen, hvorfor har jeg en blogg?) Hvis dette faktisk er noe jeg kommer til å gidde å oppdatere, er det vel ganske logisk å anta at innholdet vil bestå av musikkpjatt, fotballpjatt, æljpjatt, fyllehistorier, samt uoverveide og dårlig vurderte utbasuneringer mot ting jeg enten liker veldig godt eller ikke liker i det hele tatt. (Muligens en og annen anmeldelse av noe musikalsk, men det må dere i så fall holde kjeft om så ikke Slangzine-sjefen får vite om det.) Så hvis dere er interesserte i denslags, kan dere jo kikke innom iblant. Men enda bedre, skriv i en kommentar under om det låter interessant eller ikke, så slipper jeg å kaste bort tid på å skrive ting som ingen leser. Vent nå litt, hva er det jeg sier? Det er jo en blogg, dette her! Selvfølgelig er det noen som leser, og jeg hater dere nesten alle sammen.
Etter noen år med hardt skyts retta mot både bloggerne såvel som selve fenomenet blogg, er jeg nå blitt slukt og konsumert av dette monsteret av et redskap som ikke tjener noe som kan ligne på en hensikt: "Jeg heter Morten, har levd i vannskorpa til den virkelige verden i et par år nå uten å utrette noe som helst, nå skal dere høre på hva jeg har å si!" Øh, hvorfor det? Hvorfor i svarte helvete skal noen bry seg om hva jeg skriver her, og hvorfor finnes det så mange tusen her i landet som tror folk er interesserte i dem? Det som har vist seg å være svaret er at folk faktisk ER interesserte i hva ubrukelige menigmenn (og -sklier) sier og mener! Jeg finner det sjokkerende, selv om det egentlig alltid har vært sånn: Folk leser leserinnlegg i avisene, de hører på de hinsides idiotiske innringerne på Tabloid og de løser verdensproblemer med en de har kjent i halvannen time på Elm Street en fredag kveld klokka 2:38.
Uansett, jeg har forlengst innsett ironien i å hakke på blogging i en blogg, så jeg lar det ligge inntil videre. Jeg har bukka under, og eneste veien tilbake er eventuelt å trykke "slett blogg", så jeg får vel like gjerne gjøre det beste ut av det. En presentasjon er kanskje på sin plass? Vel, jeg heter Morten Galåsen og er 24 år gammel på papiret, langt mer i kroppen og langt mindre i hjernen. Noen av dere kjenner meg kanskje som ytterst slurvete forummoderator, noen kjenner meg som skribent i Norges eneste punkblad eller Norges beste fotballfanzine, noen kjenner meg som unnasluntrende arbeidstager/student, mange kjenner meg som kronisk blakk gjeldsslave, mens de aller, aller fleste ikke har den fjerneste snøring på hvem jeg er. Det er kanskje like greit, men for de som må ha det inn med teskje: Jeg skriver i blader, fanziner og på internett, skylder penger overalt, jobber litt, studerer litt (men ikke pr. dags dato), hører på musikk og drekker meg drita. Mer er egentlig ikke verdt å nevne.
Hva kan dere forvente dere av denne bloggen framover? Ikke godt å si. (Faen, hvorfor har jeg en blogg?) Hvis dette faktisk er noe jeg kommer til å gidde å oppdatere, er det vel ganske logisk å anta at innholdet vil bestå av musikkpjatt, fotballpjatt, æljpjatt, fyllehistorier, samt uoverveide og dårlig vurderte utbasuneringer mot ting jeg enten liker veldig godt eller ikke liker i det hele tatt. (Muligens en og annen anmeldelse av noe musikalsk, men det må dere i så fall holde kjeft om så ikke Slangzine-sjefen får vite om det.) Så hvis dere er interesserte i denslags, kan dere jo kikke innom iblant. Men enda bedre, skriv i en kommentar under om det låter interessant eller ikke, så slipper jeg å kaste bort tid på å skrive ting som ingen leser. Vent nå litt, hva er det jeg sier? Det er jo en blogg, dette her! Selvfølgelig er det noen som leser, og jeg hater dere nesten alle sammen.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
