En blanding av feberfantasier og input fra min venn Skaftetryne, førte til at jeg søndag kveld kom opp med et slags dikt. Det er litt sånn grovt og tyder ikke på imponerende hjerneaktivitet, så den passer jo fint inn i bloggen min. Det er for øvrig svært viktig at du leser det på tilnærmet dansk. Ok, here goes:
Gittes fitte skal du slitte
Hun skal ikke kunne sitte
med en sådan slittet fitte
Hvis du vil, så kan du titte
opp i Gittes slitte fitte
"Jamen... vis meg, bitte!"
Gitte sier: "Vennligst itte"
Gittes fitte efter snittet
er nu blott en slittet klitte
-Gæl & Skaft '09
mandag 9. februar 2009
mandag 2. februar 2009
Reisebrev fra Riga
I romjula slo menn seg løs og dro til Øst-Europa for å drekke seg sanseløse. Det som følger er en slags dagbok, skrevet tre uker etter at det skjedde. Med andre ord er det ikke akkurat slik det skjedde, men det skjedde i hvert fall. Tror jeg.
Fredag
Jeg troppa opp på Gardermoen og møtte reisekameratene; Fylla, Svett-Per, Rupert og Ronke-Roger hadde fått skyss av Ronketta og var friske og uthvilte. Vel, så friske og uthvilte en sånn gjeng ubrukelige slasker kan være. Vi er såpass avanserte enheter at vi klarte å sjekke inn på Norwegians fjonge automater, og feis derefter rett inn på Tax Free-sjappa for å kjøpe sprit. Det var jo andre juledag, og i et antatt religiøst land som Latvia er det kanhende problematisk å få kjøpt alkohol i butikkene. Vi tok ingen sjanser, men heller masse whiskey, noe Jäger og noe vodka ut av affären. Det var tid for menn å være menn, så Rupert tok ansvar og jekka Jameson-flaska allerede på flyplassen. Den ble sendt broderlig rundt både der, på shufflebussen til flyet og under selve flyturen. Adrenalinet pumpa av frykten for å bli tatt! Noen tårer og flere minutter senere landa vi i en grå by i et grått geografisk område på en grå dag, og fant det grå hotellet vårt i gamlebyen.
”Hotellet” var et hostel, forresten. Totalt 400 pr. person for tre netter, det er jo helt absurd. Nå skal det sies at man får det man betaler for også, men man skal jo bare sove og dusje der, og sengene var faktisk gode. Riga Student Hostel, het det. Befriende lite av den ellers så utbredte pretensiøse bullshiten i navnet. Det var en uavhengig pub i oppgangen ved siden av som het Praga Bars, som jeg skal komme tilbake til senere. Her i brevet, altså – jeg planlegger ikke å komme tilbake dit rent fysisk. Men som sagt, dette skal jeg si mer om senere. Fra ho(s)tellet bar det rett ut i sentrumsområdet for å finne noe å spise, og da vi så skiltet på en pub som faktisk bare het Jack Daniel’s, fantes det ingen tvil. Vi gikk rett inn og fant oss et bord, bestilte en runde burgere og kyllingvinger samt pils til folket. De viste også Premier League på en godt skjult skjerm der, og siden United var i aksjon koste jeg meg. Da United også viste seg å vinne kampen (1-0 borte mot Stoke, Carlos Tevez putta sju minutter før slutt), koste jeg meg enda mer i takt med den stigende promillen.
Det begynte å bli tidligkveld allerede, så vi stakk like gjerne på sightseeing à la menn – det vil si meningsløs vandring rundt i gatene i en totalt ukjent by. På veien kjøpte vi hver vår kopp med kokvarm vindrikke av noe slag, og den smakte så dritt at Rupert spøy på en husvegg ikke lenge etter. Dette ga oss ideen om å dra på den berømte skybaren på et høyt hotell, og etter mye om og men fant vi fram hit. Vel fremme fant vi ut at den både var full og død, så vi tok fram Jameson-flaska fra innerlomma og hadde det gøy i heisen. Hikstende av glede ramla vi etterhvert ut på bakkenivå, og satte kursen mot et kasino. Her inne begynte Rupert å bli så drita at han fant det best å prøve seg på alskens sklier, gjerne croupierer, uten at noen av disse satte nevneverdig pris på britens tilnærmelser. Faktisk var vi ikke langt unna å bli slept med inn på bakrommet for en god runde juling, slik jeg tolka situasjonen. Det var best å komme seg inn til sentrum igjen for en pils...
Klokka nærmet seg ni, og siden vi var i gamlebyen kunne vi like gjerne sjekke ut den veldig lokale puben ved siden av hotellet. Praga Bars låt jo veldig tsjekkisk, og i Tsjekkia er det billig, så hva kunne gå galt? Det meste, faktisk. Vi kom til et helt tomt lokale, med unntak av to sklier som dansa med hverandre. Vi bestilte hver vår pils og satte oss til bords. Barsklia kom etter litt bort og fortalte at det var et ”spesialtilbud” for tida der man kunne betale 10 lats (snaut 150 spenn) for ”inngang”, og dette inkluderte tre drinker/øl. Alternativt kunne man betale seks lats (90 spenn) for den ene pilsen vi hadde bestilt. De færreste i følget er spesielt bereiste, så det virka veldig logisk å betale ti hver så vi ikke betalte blodpris. Før vi visste ordet av det dukka de to danseskliene samt tre nye opp og satte seg hos hver og en av oss. Alarmklokkene begynte å ule, men i vår naivitet tenkte vi at ”disse er prostituerte, det går bra så lenge vi ikke går med på noe”, så vi mente vi fikk drikke opp pilsen vår før vi stakk avgårde. Nå viste det seg at det ikke var kjønnsomgang de var ute etter, for da vi fant ut at vi skulle stikke var dørene blokkert av fem russiske menn, og vi fikk en saftig regning på en haug med drinker vi aldri bestilte eller så noe til. Etter mye om og men fikk vi ”gjort opp for oss” og kommi oss avgårde, og stakk opp på hotellrommet for å avreagere.
Rupert var både drita og rasende, og siden han er den eneste jeg kjenner som har drept noen (såvidt jeg veit), virka det lite fristende å ha ham med oss da vi skulle ut igjen og redde kvelden. Han var enig, og ble heldigvis værende på rommet da vi andre stakk. Vi havna snart på en irsk pub, der både pris, øl og selskap var godt. Vi støtte på en lokal ungdomsgjeng bestående av fire følk, og halvparten (menna) tok oss med på et ganske kult utested som bare fikk navnet ”tequila-stedet”. De latviske skliene tok vel imot oss og kvelden ble til slutt ganske fet. Vi endte på et dritflashy sted der den ene lokale ungdommen kjøpte en Corona til meg. Blandinga av pene, dansende folk og en mann som kjøpte homoøl til meg, fikk meg til å innse at det var på tide å ta kvelden. Som sagt, så gjort...
Lørdag
Noen mer fyllesjuke enn andre våkna vi omsider opp lørdag formiddag. Rupert var naturligvis den mest uthvilte, all den tid han hadde sovet i fem timers tid mens vi andre hadde vært på grisefylla, og tok initiativ til å gå i butikken. Svett og jeg ble med, og etter litt tåpelig navigasjon fant vi etterhvert fram til et kjøpesenter som hadde Rimi. Dette lå ti minutter unna hotellet, og senere fant vi ut at det også var en Rimi 10 meter fra hotelldøra vår... Nuvel. Kjøpesenteret hadde også en kebabsjappe som tydeligvis var del av en kjede, og siden vi var fyllesjuke var kebab fristende nok. Det skulle vise seg å være verdens dårligste idé, for den baben var tidenes verste. Gudene veit hva de hadde i den, men den var grusom. Etter å ha gomla i meg halve var ikke engang pommes fritesen på tallerkenen fristende. Turen gikk dermed til Rimi der man kjøpte vann og Cola for flere dager framover, samt litt mat og ronkegull. Maten var vakuumpakka sandwicher som om mulig var enda verre enn kebaben. Stakkars Ronk og Fylla som hadde regna med oss!
Etter diverse kattevasker og en masse fyllesjuk og sulten klaging, fant vi det best å stikke ut igjen. Rupert kjente nemlig ei sklie i byen som vi skulle møte på ettermiddagen, så vi hadde ikke noe valg. Vi fant henne (eller omvendt), tok trikken til et ganske skremmende julepynta sted i utkanten, der vi skulle spise. Det var en så freaky restaurant at jeg ikke tør å beskrive den, men hovedelementene er følgende:
1) De spilte konstant julemusikk, og gjerne litt ”moderne” versjoner av julesangene. Ettersom vi satt der i et par timer, sier det seg selv at dette var døden.
2) Man fikk et litersglass med øl til etparogtredve spenn. Ettersom vi satt der i et par timer, sier det seg selv at dette var livet.
Stinne av kjøtt og mørkt, latvisk øl, bar ferden ned mot sentrum igjen, og for andre dag på rad befant vi oss på Jack Daniel’s. Runde på runde med pils, Bushmills og Jäger gjorde menn snøvlete og usjarmerende, og en totalt edru – og antagelig sjokkert – Anja (som Rupert-sklia het) takket etterhvert høflig for seg og lot oss i fred. Fyll!
Det begynte å bli kveld, så vi stakk til tequilastedet fra kvelden før. Det var litt for tidlig til å møte noe særlig med folk der, men vi fikk i hvert fall drikki mer og posert i narkisjakka til Svett. Dette var i og for seg noe vi like gjerne kunne gjøre på hotellrommet, så vi sjangla litt rundt i gatene og inn på et ytterst sjarmerende, lite vannhull. Det var på størrelse med stua mi hjemme, og fullt av halv-alternative folk. Med unntak av musikken DJen lirte av seg, minna det meg om velkjente kneiper som Elm og DeVilles. De andre delte visst ikke min barnlige entusiasme, og gikk til ”det franske stedet” de hadde hørt lå rett rundt hjørnet, bortsett fra Fylla som tok kvelden. Selv hadde jeg sett meg ut ei sklie ved baren, og ble værende. Slu som en halvspist ælj, passa jeg på å støte på henne i dasskøen litt etter. Alt gikk altfor glatt, og snart sto vi og klinte på dansegulvet. Plutselig begynte det å ule i skallen min igjen – hadde jeg ikke lært noe om lokalbefolkninga på Praga Bars i går? Jeg fikk panikkangst, dikta opp en historie om at Fylla var i trøbbel og stakk til helvete ut derfra. Jeg tok det nærmest for gitt at hun ville overlatt meg til noen knallharde fyrer som ville høste organene mine så fort vi stakk derfra, så det var best å komme seg unna... Herregud, for en tulling. I ettertid har jeg funnet ut at grunnen til at hun var så enkel, var at hun var enda mer drita enn meg. Oh well. Jeg var illsint på meg selv, så jeg fant Ronken som også var gått lei, og stakk hjem mens Svett og Rupert spøy opp Absinth utafor det franske stedet.
Søndag
Etter to dagers østblokkbasert grøftefyllorientert omgang med alkohol begynte de aldrende kroppene våre å motarbeide oss en smule. Det var derfor vanskelig å komme i gang med drekkinga, men vilje viser som kjent vei... (Er det velkjent? Nei, vel?) Vi fulgte forskriftene og havna på Jack Daniel’s-stedet, hvor vi inntok føde. De fleste av oss røyk selvfølgelig på burger, da vi var redde for at alt annet på menyen skulle bestå av/være laget av/være khlav kalash. Unntaket var Svett, som på dristig vis bestilte chili con carne, som viste seg å være meget god og temmelig sterk. Jeg angra selvfølgelig som en hund der jeg satt med en ganske kjedelig burger mens Per svetta som en svett Per og fikk fart på systemet sitt. Vi drakk alle pils til maten, eller rettere sagt, vi bestilte alle pils til maten. Hvor mange av oss som faktisk drakk den, er jeg ikke sikker på, men jeg gjorde det i hvert fall – selv om det gikk ufattelig treigt. Etter dette dassa vi tilbake til hotellet for å hvile litt, i håp om at fyllelysta skulle komme over oss. Det gjorde den ikke, men vi kunne jo ikke la det hindre oss, og begynte å tvinge nedover rester av Jim, Jäger og hva vi måtte ha tilgjengelig på rommet. Det endte med en tur på det irske stedet, der vi satt i baren og hylte nedpå diverse typer øl og Riga Balsam mens jeg så på russisk eliteserie og lot meg sjokkere over de glisne tribunene. Ronken og jeg var også ekstatiske over at de hadde Hoegaarden på kran, noe som bragte gode fylleminner fra Baråttis glansdager. Minner man ikke husker er som regel de gladeste...
Etterhvert dukka en middelaldrende fyr opp på plassen ved siden av meg, og siden alkoholflyten begynte å gjøre seg gjeldende fant jeg det best å iverksette en samtale med fyren. Det viste seg at han var en 44-årig torpedo fra Irland som hadde dame i nærmest hver eneste by i Øst-Europa, men likevel var han verdens minst interessante fyr. At både fyren og stedet vi møtte fyren på var irske, burde jeg jo ha tatt som et omen – Murphys lov ville det nemlig slik at han hang seg på oss resten av kvelden og spolerte kvelden til i hvert fall et par av kæra. Makan til deprimerende prat, var den samstemte konklusjonen. Vi dro fra irskepuben til et litt lystigere lokale, der vi drakk Jägershots og øl om hverandre mens torpedo’n gjorde sitt ypperste for å drepe feststemninga. Han fikk hjelp av noen middelaldrende prostituerte som opererte i lokalet og var litt for innpåslitne. Etterhvert fikk vi nok og tok kvelden, tilfeldigvis omtrent samtidig som vi gikk tom for cash. Nattinatt. Trodde jeg. Noen timer senere våkna jeg av at Rupert og Ronk gjorde alt de kunne for å ta dyna mi og generere generell kvalme. Det viste seg at de hadde møtt på noen finner i etasjen under som hadde holdt det så jæ-ve-lig gående utover natta at de hadde joina dem. Det var visstnok AIDSfest-tendenser, med full frontal male nudity og det hele. Synd Gæl sov, men sånn er det nå engang.
Mandag
Dagen for hjemreisen skulle vise seg å bli et mareritt for alle involverte (les: meg, Ronk, Svett, Rupert og Fylla), da all fyllesjuken vi hadde samla i løpet av de tre foregående dagene kom brasende på en gang. Heldig var det da at vi hadde noe sånt som ni-ti timer å slå ihjel mellom utsjekking og flyavgang... Vi jakta i timevis på mat, men ingenting frista. Etter mye om og men havna vi... IKKE på Jack Daniel’s (!), men på det irske stedet der de hadde en temmelig omfattende meny. Engelsk frokost skal visstnok hjelpe mot fyllesjuke, men gjorde bare vondt verre for meg. Noen av kæra kjøpte ”burger”, som viste seg å være to små biter knusktørr kyllingfilet mellom to tørre brødskiver. Det er vel overflødig å fortelle at menn ikke satte pris på dette, og Fylla var faktisk på stadiet der han ikke engang orka å smake. Ikke én bit! Haha, for en fyr. Vi ble sittende her og uffe oss en stund, før vi kom på en lysende idé som gikk ut på å traske rundt i byen og forhåpentligvis snuble over et potensielt tidsfordriv. Det gjorde vi selvfølgelig ikke, og moralen sank i takt med kroppstemperaturen. Til slutt ga vi bare opp og stakk til flyplassen med mange timer å gå på. Der ble vi sittende på Friday’s, inntok Irish og burger mens vi overhørte drita nordmenn prøve seg på den ene servitrisa. Pinlig. Etter mye om og men var det omsider klart for avreise Oslo, og det bar endelig hjemover. Riga var offisielt et tilbakelagt kapittel som ikke kommer til å leses igjen.
torsdag 25. september 2008
Etter mye om og men har jeg kommet fram til at crack ikke er bra for deg
Verden slik jeg kjenner den er i ferd med å rase sammen og knuse meg under ruinene.
For et par måneder siden kom nyheten om at Morning Glory, et av de beste banda New York har produsert de siste ti-femten årene, skulle gjøre et etterlengta comeback med ny EP og greier. (Det er fem år og en oppløsning siden sist de ga ut noe.) Onkel Macho (jeg) fløy i taket av glede (og måtte sy åtte sting) etter å ha lest det, og ikke lenge etter var også en demoversjon av en av de nye låtene på plass på Spacen deres - "Not Another Christmas". Den var... ikke helt det jeg ville ha. Fengende nok, jovisst, men Morning Glory skal da være rått og skittent? I stedet fikk vi en altfor poppa låt med altfor clean vokal. Er du ikke hes og sint lenger, Ezra? For noen uker siden skulle vi få enda en indikasjon på at bandet tydeligvis har glemt åssen de skrev låter: "You Make Me Wanna Die Young" ble lagt ut, og den var enda verre. Banal fra start til slutt, men den låt noe "styggere" enn den forrige, så det fantes fortsatt et visst håp for i hvert fall noen höjdare på den nye discen. Så, for et par dager siden, la de ut "Fuck the Army, Join the Anti". "Endelig en tittel som tyder på at Morning Glory fortsatt er Morning Glory", tenkte jeg idet nedlastinga gikk så altfor sakte. Vel. Etter å ha hørt den noen ganger har jeg kommet til at Morning Glory er blitt en parodi på seg selv. De aner rett og slett ikke hva de driver med lenger, og det finnes ikke engang noen stilmessig sammenheng mellom de nye låtene, langt mindre mellom de nye og de gamle. Nå burde det forsåvidt ikke overraska meg: For de som husker spliten Leftover Crack gjorde med Citizen Fish i fjor, stakk spesielt sangen "World War 4" seg ut i negativ retning blant en allerede altfor lyttervennlig samling låter. Det viste seg at dette var en MG-sang som i sin tid ble kassert... så tegnene var jo forsåvidt der. Uansett tegner Morning Glorys nye EP til å bli årets soleklart største musikalske skuffelse.
Når vi er inne på Fat Wrecks innblanding i band som har poppa ut fra C-Squat i New York, har noen fått med seg sideprosjektet til LoC-vokalist Stza, Star Fucking Hipsters? Jeg idoliserte den mannen for noen år siden, og var om mulig enda mer gira på dette enn at Glory skulle gi ut nye greier. Nå er skiva rett rundt hjørnet, og noen smakebiter er blitt sluppet - fy faen! Første MP3-en Fat lot oss forgripe oss på, "Until We're Dead", var forsåvidt en helt grei, men usedvanlig generisk og uspektakulær låt som man jo kunne ha avskrevet som "den radiovennlige singelen som ikke yter resten av albumet rettferdighet". Men så kom "Two Cups of Tea"... Fyyyy faen! Hva skal dette forestille? Jeg tillater meg å nestensitere (altså benytte meg av den gode, gamle "fritt etter"-varianten) the Angry Video Game Nerd: "This is a shitload of fuck! I would rather have a buffalo take a diarrhea dump in my hair than listen to this piece of shit that sucks ass!" (Jeg er heldig som kan ytre dette uten å tenke på konsekvensene, all den tid bøfler er utdødd.) Når discen kommer ut skal jeg bryte et av mine eldste prinsipper og faktisk laste den ned og IKKE kjøpe den, med mindre absolutt alle låtene jeg ikke har hørt ennå er det beste jeg noensinne har opplevd og får meg til å lage apelyder mens jeg voldtar en av pappeskene jeg har stående på rommet. Med andre ord kan Fat trolig se langt etter pengene mine i dette tilfellet, men en skal jo aldri si aldri.
Og når vi er inne på den negative utviklinga til de Crack-relaterte banda: Hva i alle dager var det Stza dreiv med da han ble arrestert for noen uker siden? Jeg klarer virkelig ikke å se forskjellen mellom oppførselen hans den kvelden og prepubertal drittungeoppførsel à la 14-åringene som går på Blitz bare for å drikke seg fulle og være gærne og opprørske uten mål og mening. Han hadde visst en jævlig viktig sak å fronte, sies det, men etter å ha sett hele opplegget på Youtube må jeg si at dette (hva det enn måtte være) ikke kom altfor tydelig fram der han sto og kasta smultringer på snuten... (Smultringer som til alt overmål var kjøpt inn fra Dunkin' Donuts! Kan noen si "skivebom"?) Nå er vel fyren etterhvert godt over 30, antagelig, og kan vel ikke vise til de positive virkningene crack og annet stoff har på hjernekapasiteten. Men man har i alle år kunnet trekke på skuldra av alt pisset han driver med utenom fordi musikken han, og vennene hans (Leftover Crack, Morning Glory, INDK, American Distress, Stockyard Stoics, blablabla...) lager har vært helt avsindig fet. Når det virker som om samtlige (av de som fortsatt holder på) har mista grepet på det musikalske også, føler jeg nesten at tiden min som crack-fantast* nærmer seg slutten. Det synes jeg er trist, for de har vært en enorm del av (musikk-)livet mitt i mange år nå og gitt meg en av mine beste konsertopplevelser. Men når musikken er utvanna og "aktivismen" deres bare blir barnslig, faller jeg av. Sorry.
*Musikken, ikke dopet.
For et par måneder siden kom nyheten om at Morning Glory, et av de beste banda New York har produsert de siste ti-femten årene, skulle gjøre et etterlengta comeback med ny EP og greier. (Det er fem år og en oppløsning siden sist de ga ut noe.) Onkel Macho (jeg) fløy i taket av glede (og måtte sy åtte sting) etter å ha lest det, og ikke lenge etter var også en demoversjon av en av de nye låtene på plass på Spacen deres - "Not Another Christmas". Den var... ikke helt det jeg ville ha. Fengende nok, jovisst, men Morning Glory skal da være rått og skittent? I stedet fikk vi en altfor poppa låt med altfor clean vokal. Er du ikke hes og sint lenger, Ezra? For noen uker siden skulle vi få enda en indikasjon på at bandet tydeligvis har glemt åssen de skrev låter: "You Make Me Wanna Die Young" ble lagt ut, og den var enda verre. Banal fra start til slutt, men den låt noe "styggere" enn den forrige, så det fantes fortsatt et visst håp for i hvert fall noen höjdare på den nye discen. Så, for et par dager siden, la de ut "Fuck the Army, Join the Anti". "Endelig en tittel som tyder på at Morning Glory fortsatt er Morning Glory", tenkte jeg idet nedlastinga gikk så altfor sakte. Vel. Etter å ha hørt den noen ganger har jeg kommet til at Morning Glory er blitt en parodi på seg selv. De aner rett og slett ikke hva de driver med lenger, og det finnes ikke engang noen stilmessig sammenheng mellom de nye låtene, langt mindre mellom de nye og de gamle. Nå burde det forsåvidt ikke overraska meg: For de som husker spliten Leftover Crack gjorde med Citizen Fish i fjor, stakk spesielt sangen "World War 4" seg ut i negativ retning blant en allerede altfor lyttervennlig samling låter. Det viste seg at dette var en MG-sang som i sin tid ble kassert... så tegnene var jo forsåvidt der. Uansett tegner Morning Glorys nye EP til å bli årets soleklart største musikalske skuffelse.
Når vi er inne på Fat Wrecks innblanding i band som har poppa ut fra C-Squat i New York, har noen fått med seg sideprosjektet til LoC-vokalist Stza, Star Fucking Hipsters? Jeg idoliserte den mannen for noen år siden, og var om mulig enda mer gira på dette enn at Glory skulle gi ut nye greier. Nå er skiva rett rundt hjørnet, og noen smakebiter er blitt sluppet - fy faen! Første MP3-en Fat lot oss forgripe oss på, "Until We're Dead", var forsåvidt en helt grei, men usedvanlig generisk og uspektakulær låt som man jo kunne ha avskrevet som "den radiovennlige singelen som ikke yter resten av albumet rettferdighet". Men så kom "Two Cups of Tea"... Fyyyy faen! Hva skal dette forestille? Jeg tillater meg å nestensitere (altså benytte meg av den gode, gamle "fritt etter"-varianten) the Angry Video Game Nerd: "This is a shitload of fuck! I would rather have a buffalo take a diarrhea dump in my hair than listen to this piece of shit that sucks ass!" (Jeg er heldig som kan ytre dette uten å tenke på konsekvensene, all den tid bøfler er utdødd.) Når discen kommer ut skal jeg bryte et av mine eldste prinsipper og faktisk laste den ned og IKKE kjøpe den, med mindre absolutt alle låtene jeg ikke har hørt ennå er det beste jeg noensinne har opplevd og får meg til å lage apelyder mens jeg voldtar en av pappeskene jeg har stående på rommet. Med andre ord kan Fat trolig se langt etter pengene mine i dette tilfellet, men en skal jo aldri si aldri.
Og når vi er inne på den negative utviklinga til de Crack-relaterte banda: Hva i alle dager var det Stza dreiv med da han ble arrestert for noen uker siden? Jeg klarer virkelig ikke å se forskjellen mellom oppførselen hans den kvelden og prepubertal drittungeoppførsel à la 14-åringene som går på Blitz bare for å drikke seg fulle og være gærne og opprørske uten mål og mening. Han hadde visst en jævlig viktig sak å fronte, sies det, men etter å ha sett hele opplegget på Youtube må jeg si at dette (hva det enn måtte være) ikke kom altfor tydelig fram der han sto og kasta smultringer på snuten... (Smultringer som til alt overmål var kjøpt inn fra Dunkin' Donuts! Kan noen si "skivebom"?) Nå er vel fyren etterhvert godt over 30, antagelig, og kan vel ikke vise til de positive virkningene crack og annet stoff har på hjernekapasiteten. Men man har i alle år kunnet trekke på skuldra av alt pisset han driver med utenom fordi musikken han, og vennene hans (Leftover Crack, Morning Glory, INDK, American Distress, Stockyard Stoics, blablabla...) lager har vært helt avsindig fet. Når det virker som om samtlige (av de som fortsatt holder på) har mista grepet på det musikalske også, føler jeg nesten at tiden min som crack-fantast* nærmer seg slutten. Det synes jeg er trist, for de har vært en enorm del av (musikk-)livet mitt i mange år nå og gitt meg en av mine beste konsertopplevelser. Men når musikken er utvanna og "aktivismen" deres bare blir barnslig, faller jeg av. Sorry.
*Musikken, ikke dopet.
torsdag 18. september 2008
For no' førbajnna driiit!
Det finnes sikkert en og annen som har snubla innom her som liker fotball. Dere er i så fall fullstendig klar over at fotballresultater former dagsform og humør i dagevis etterpå: En seier gjør livet meget lyst og øllet godt, et tap bringer fram dystre minner fra barndommen der man satt i snøen og grein etter at en full onkel hadde blitt litt for nærgående etter julemiddagen, og så videre. Kort fortalt: Dere som ikke er interesserte i fotball, har virkelig sluppet billig unna.
Jeg holder med tre fotballag: Lillestrøm, Manchester United og Fenerbahce.
I to av tilfellene bør jo dette være ganske sikre kort - både United og Fener er sine respektive lands største og, de fleste av de siste par årene, beste klubber. Derfor har det også vært greit å holde med LSK, for alle skuffelsene og 7. plassene de har dytta på meg opp gjennom årene har på en måte blitt veid opp av Uniteds monstersuksess med trippeltriumfer, dobbelgrossisme og bråter med ligagull. Heldigvis er jeg ikke min venn Anal-Freser'n, som holder med Fugla og Blackburn. Haha, for en fyr...
LSK har, som en del av dere sikkert har fått med dere, hatt en miserabel utvikling etter det lenge etterlengta cupmesterskapet i november i fjor. En katastrofal vårsesong ledet til Tom Nordlies avgang, men ménene etter dennes jernhånd og bilringer er fortsatt enkle å spore i spillergruppa. Vel har det vært forbedringer etter at Tomburger ble kanonisert ut av Åråsens porter, men faktum er at vi ikke har vunnet siden jeg var på Storåsfestivalen (3-1 over Godset) og stadig ligger og kaver i bunnstriden. Med tap mot Brann i kommende runde, vil nedrykksspøkelset for alvor ligge over oss...
Dette er tanker og frykt jeg har måttet leve med i hele sommer, men jeg har i det minste hatt den europeiske seriestarten å glede meg til. Cronaldo og United skulle sammen med Alex og Fenerbahce løfte meg litt og minne meg på hvorfor jeg gidder dette år etter år. Begge lagene gjorde det over all forventning i Champions League forrige sesong, og United vant attpåtil serien. (Det ville Fener også ha gjort, hvis de hadde tatt de hjemlige lagene på alvor i innspurten.) Dessuten hadde begge lagene forsterka spillertroppene og uttalt skyhøye forventninger. Her lå alt til rette for å bøte på en mislykka hjemlig sesong.
Vel... United har nå, etter fire kamper i serien, en i Community Shield og en i Champions League, scora fire mål og ligger fint plassert på nedre fjerdedel, og presterte attpåtil å tape mot Liverpool. Skandale! Fenerbahce har vært nesten enda verre. Etter å ha hangla seg forbi ytterst ordinære Partizan Beograd i CL-kvaliken var det tid for serieåpning, og en håpløs sådan. Det ble 0-1-tap i en bedriten bortekamp mot Gaziantepspor, etterfulgt av en lite overbevisende seier 2-0 mot et ti mann sterkt IBB Spor hjemme på Sükrü Saracoglu. Dette ble fulgt opp av en grusom bortekamp mot Hacettepe (1-2) og hårreisende forsvarsspill mot Porto (1-3), før det endelig ble en liten opptur hjemme mot Genclerbirligi på lørdag. 3-0 og tidvis meget god fotball, men igjen måtte det en utvisning til før det ble overkjøring.
United skuffer, Fener skuffer, Lillestrøm rykker kanskje ned..? Fotball er noe dritt, det skal dere vite. Det som gjør det enda verre er at jeg absolutt MÅ ha det med meg hver eneste uke hele året. Dette er Machos forbannelse. (I hvert fall den jeg gidder å dele med dere.) Hva er din?
(Jeg beklager forøvrig meningsløsheten i dette innlegget - jeg begynte på det før hælja da ting så mørkere ut og burde egentlig kassert det, men siden enkelte (kremt, Hagen, hark) mener jeg er for dårlig til å oppdatere her måtte jeg prøve å gjøre det ferdig bare for å få noe ut. Kvantitet er alt!)
Jeg holder med tre fotballag: Lillestrøm, Manchester United og Fenerbahce.
I to av tilfellene bør jo dette være ganske sikre kort - både United og Fener er sine respektive lands største og, de fleste av de siste par årene, beste klubber. Derfor har det også vært greit å holde med LSK, for alle skuffelsene og 7. plassene de har dytta på meg opp gjennom årene har på en måte blitt veid opp av Uniteds monstersuksess med trippeltriumfer, dobbelgrossisme og bråter med ligagull. Heldigvis er jeg ikke min venn Anal-Freser'n, som holder med Fugla og Blackburn. Haha, for en fyr...
LSK har, som en del av dere sikkert har fått med dere, hatt en miserabel utvikling etter det lenge etterlengta cupmesterskapet i november i fjor. En katastrofal vårsesong ledet til Tom Nordlies avgang, men ménene etter dennes jernhånd og bilringer er fortsatt enkle å spore i spillergruppa. Vel har det vært forbedringer etter at Tomburger ble kanonisert ut av Åråsens porter, men faktum er at vi ikke har vunnet siden jeg var på Storåsfestivalen (3-1 over Godset) og stadig ligger og kaver i bunnstriden. Med tap mot Brann i kommende runde, vil nedrykksspøkelset for alvor ligge over oss...
Dette er tanker og frykt jeg har måttet leve med i hele sommer, men jeg har i det minste hatt den europeiske seriestarten å glede meg til. Cronaldo og United skulle sammen med Alex og Fenerbahce løfte meg litt og minne meg på hvorfor jeg gidder dette år etter år. Begge lagene gjorde det over all forventning i Champions League forrige sesong, og United vant attpåtil serien. (Det ville Fener også ha gjort, hvis de hadde tatt de hjemlige lagene på alvor i innspurten.) Dessuten hadde begge lagene forsterka spillertroppene og uttalt skyhøye forventninger. Her lå alt til rette for å bøte på en mislykka hjemlig sesong.
Vel... United har nå, etter fire kamper i serien, en i Community Shield og en i Champions League, scora fire mål og ligger fint plassert på nedre fjerdedel, og presterte attpåtil å tape mot Liverpool. Skandale! Fenerbahce har vært nesten enda verre. Etter å ha hangla seg forbi ytterst ordinære Partizan Beograd i CL-kvaliken var det tid for serieåpning, og en håpløs sådan. Det ble 0-1-tap i en bedriten bortekamp mot Gaziantepspor, etterfulgt av en lite overbevisende seier 2-0 mot et ti mann sterkt IBB Spor hjemme på Sükrü Saracoglu. Dette ble fulgt opp av en grusom bortekamp mot Hacettepe (1-2) og hårreisende forsvarsspill mot Porto (1-3), før det endelig ble en liten opptur hjemme mot Genclerbirligi på lørdag. 3-0 og tidvis meget god fotball, men igjen måtte det en utvisning til før det ble overkjøring.
United skuffer, Fener skuffer, Lillestrøm rykker kanskje ned..? Fotball er noe dritt, det skal dere vite. Det som gjør det enda verre er at jeg absolutt MÅ ha det med meg hver eneste uke hele året. Dette er Machos forbannelse. (I hvert fall den jeg gidder å dele med dere.) Hva er din?
(Jeg beklager forøvrig meningsløsheten i dette innlegget - jeg begynte på det før hælja da ting så mørkere ut og burde egentlig kassert det, men siden enkelte (kremt, Hagen, hark) mener jeg er for dårlig til å oppdatere her måtte jeg prøve å gjøre det ferdig bare for å få noe ut. Kvantitet er alt!)
fredag 12. september 2008
En fundamentalistisk blogghater hopper på hypen, del I
Så er det da skjedd.
Etter noen år med hardt skyts retta mot både bloggerne såvel som selve fenomenet blogg, er jeg nå blitt slukt og konsumert av dette monsteret av et redskap som ikke tjener noe som kan ligne på en hensikt: "Jeg heter Morten, har levd i vannskorpa til den virkelige verden i et par år nå uten å utrette noe som helst, nå skal dere høre på hva jeg har å si!" Øh, hvorfor det? Hvorfor i svarte helvete skal noen bry seg om hva jeg skriver her, og hvorfor finnes det så mange tusen her i landet som tror folk er interesserte i dem? Det som har vist seg å være svaret er at folk faktisk ER interesserte i hva ubrukelige menigmenn (og -sklier) sier og mener! Jeg finner det sjokkerende, selv om det egentlig alltid har vært sånn: Folk leser leserinnlegg i avisene, de hører på de hinsides idiotiske innringerne på Tabloid og de løser verdensproblemer med en de har kjent i halvannen time på Elm Street en fredag kveld klokka 2:38.
Uansett, jeg har forlengst innsett ironien i å hakke på blogging i en blogg, så jeg lar det ligge inntil videre. Jeg har bukka under, og eneste veien tilbake er eventuelt å trykke "slett blogg", så jeg får vel like gjerne gjøre det beste ut av det. En presentasjon er kanskje på sin plass? Vel, jeg heter Morten Galåsen og er 24 år gammel på papiret, langt mer i kroppen og langt mindre i hjernen. Noen av dere kjenner meg kanskje som ytterst slurvete forummoderator, noen kjenner meg som skribent i Norges eneste punkblad eller Norges beste fotballfanzine, noen kjenner meg som unnasluntrende arbeidstager/student, mange kjenner meg som kronisk blakk gjeldsslave, mens de aller, aller fleste ikke har den fjerneste snøring på hvem jeg er. Det er kanskje like greit, men for de som må ha det inn med teskje: Jeg skriver i blader, fanziner og på internett, skylder penger overalt, jobber litt, studerer litt (men ikke pr. dags dato), hører på musikk og drekker meg drita. Mer er egentlig ikke verdt å nevne.
Hva kan dere forvente dere av denne bloggen framover? Ikke godt å si. (Faen, hvorfor har jeg en blogg?) Hvis dette faktisk er noe jeg kommer til å gidde å oppdatere, er det vel ganske logisk å anta at innholdet vil bestå av musikkpjatt, fotballpjatt, æljpjatt, fyllehistorier, samt uoverveide og dårlig vurderte utbasuneringer mot ting jeg enten liker veldig godt eller ikke liker i det hele tatt. (Muligens en og annen anmeldelse av noe musikalsk, men det må dere i så fall holde kjeft om så ikke Slangzine-sjefen får vite om det.) Så hvis dere er interesserte i denslags, kan dere jo kikke innom iblant. Men enda bedre, skriv i en kommentar under om det låter interessant eller ikke, så slipper jeg å kaste bort tid på å skrive ting som ingen leser. Vent nå litt, hva er det jeg sier? Det er jo en blogg, dette her! Selvfølgelig er det noen som leser, og jeg hater dere nesten alle sammen.
Etter noen år med hardt skyts retta mot både bloggerne såvel som selve fenomenet blogg, er jeg nå blitt slukt og konsumert av dette monsteret av et redskap som ikke tjener noe som kan ligne på en hensikt: "Jeg heter Morten, har levd i vannskorpa til den virkelige verden i et par år nå uten å utrette noe som helst, nå skal dere høre på hva jeg har å si!" Øh, hvorfor det? Hvorfor i svarte helvete skal noen bry seg om hva jeg skriver her, og hvorfor finnes det så mange tusen her i landet som tror folk er interesserte i dem? Det som har vist seg å være svaret er at folk faktisk ER interesserte i hva ubrukelige menigmenn (og -sklier) sier og mener! Jeg finner det sjokkerende, selv om det egentlig alltid har vært sånn: Folk leser leserinnlegg i avisene, de hører på de hinsides idiotiske innringerne på Tabloid og de løser verdensproblemer med en de har kjent i halvannen time på Elm Street en fredag kveld klokka 2:38.
Uansett, jeg har forlengst innsett ironien i å hakke på blogging i en blogg, så jeg lar det ligge inntil videre. Jeg har bukka under, og eneste veien tilbake er eventuelt å trykke "slett blogg", så jeg får vel like gjerne gjøre det beste ut av det. En presentasjon er kanskje på sin plass? Vel, jeg heter Morten Galåsen og er 24 år gammel på papiret, langt mer i kroppen og langt mindre i hjernen. Noen av dere kjenner meg kanskje som ytterst slurvete forummoderator, noen kjenner meg som skribent i Norges eneste punkblad eller Norges beste fotballfanzine, noen kjenner meg som unnasluntrende arbeidstager/student, mange kjenner meg som kronisk blakk gjeldsslave, mens de aller, aller fleste ikke har den fjerneste snøring på hvem jeg er. Det er kanskje like greit, men for de som må ha det inn med teskje: Jeg skriver i blader, fanziner og på internett, skylder penger overalt, jobber litt, studerer litt (men ikke pr. dags dato), hører på musikk og drekker meg drita. Mer er egentlig ikke verdt å nevne.
Hva kan dere forvente dere av denne bloggen framover? Ikke godt å si. (Faen, hvorfor har jeg en blogg?) Hvis dette faktisk er noe jeg kommer til å gidde å oppdatere, er det vel ganske logisk å anta at innholdet vil bestå av musikkpjatt, fotballpjatt, æljpjatt, fyllehistorier, samt uoverveide og dårlig vurderte utbasuneringer mot ting jeg enten liker veldig godt eller ikke liker i det hele tatt. (Muligens en og annen anmeldelse av noe musikalsk, men det må dere i så fall holde kjeft om så ikke Slangzine-sjefen får vite om det.) Så hvis dere er interesserte i denslags, kan dere jo kikke innom iblant. Men enda bedre, skriv i en kommentar under om det låter interessant eller ikke, så slipper jeg å kaste bort tid på å skrive ting som ingen leser. Vent nå litt, hva er det jeg sier? Det er jo en blogg, dette her! Selvfølgelig er det noen som leser, og jeg hater dere nesten alle sammen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
